Anmeldelse: "Bloodline"

Netflix har satt standarden for egenproduserte serier høyt og fortsetter trenden med Bloodline. Tidligere har vi sett at serier som House of Cards, Orange is The New Black, Dusk to Dawn, Better Call Saul og også Marvelseriene Agent Carter og Daredevil. 

 

 

I seriens første episoder møter vi familien Rayburn. De er en svært anerkjent familie i en småby i Florida. Rayburn familien har i mange år drevet et hotell og skal nå ha en brygge oppkaldt etter dem. I den anledning har de invitert hele familien og en rekke venner til en stor fest. 

 

I Bloodline har vi også en narrativ stemme. Dette er John, den mest vellykkede sønn/bror, politi i den lokale byen. Men det han forteller er ikke en lykkelig historie. Han forteller oss så smått om noe som kommer til å skje senere i serien og det ser ikke bra ut. 

 

Danny, familiens sorte får, blir pekt ut som årsaken til hva som har hendt. Ut over dette får vi ikke vite mer i seriens første episoder. Danny virker sliten, han tviler på å i det hele tatt komme til festen, men bestemmer seg til slutt for å dukke opp. Dette skaper tydelig friksjon med store deler av familien og vi ser familiedramaet begynne å boble. 

 


 

Bloodline er en serie satt sammen av en rekke gode skuespillere, alle perfekte for hver sin rolle. Kyle Chandler spiller John og klarer både å være karismatisk samtidig som han har sine gråsoner. Ben Mendelsohn gjør en fantastisk jobb som Danny. Sjelden kan jeg si at jeg føler med serien gjennom hele dens løp og Danny lurer til og med meg til tider. Det er ganske spesielt å se på, men nydelig underholdning. 

 

Linda Cardellini spiller søsteren Meg. Hun er advokat og er megler mellom de fleste i familien. Hun ser ut til å skulle hole orden på det meste, men i privatlivet vakler det. Norbert Leo Butz spiller broren Kevin. En mindre rolle, men en god rolle og en karakter det er mulig å spille mye på videre. Og det er så mange flere. 

 

Bloodline er et gjennomført drama som har mysterier som sub-genre. Den fascinerer og engasjerer og er absolutt en serie du burde legge til på "+ Min liste" på Netflix. Dette er en serie jeg anbefaler. 

 




Anmeldelse "It Follows" (KM)

Siste anmeldelsen fra meg gjennom Kinomagasinet er på den ekstremt ferske skrekkfilmen it Follows.

 

 

Denne skrekkfilmen bringer oss vekk fra de moderne monstrene og de mange spesialeffektene, tilbake til "gamledager" da filmskapere virkelig viste hvordan man skulle skape frykt. For det er nemlig ikke slik at et monster egentlig er skummelt. Monsterfilmer er ofte actionfilmer i mye større grad enn de er skrekkfilmer. 


It follows har på sin side funnet en oppskrift som funker og den kommer til å skremme livs-skiten ut av deg!! Den skremte meg og jeg er veldig godt vandt med skrekkfilm. Jeg er faktiskt så vandt med skrekkfilm at jeg anså Sinister som ganske "gjort før" og kjedelig.

It Follows er en fil jeg anbefaler på det sterkeste. Den har premiere i dag og om du ønsker kan du lese min fulle anmeldelse på KINOMAGASINET her.  

 



 

Anmeldelse: Korsveien (KM)

Dagene er travle i disse dager med 100% jobb, freelance jobb ved siden av, jobbsøking utover det samt trening og andre ting man skal drive med. 
Siste innlegg før helgen blir derfor link til min andre anmeldelse i Kinomagasinet av filmen Korsveien.

 

 

Korsveien er et tysk drama om ei ung jente som befinner seg ved en korsvei i livet. Hun skal konfirmeres og vi følger de siste dagene før selve sermonien. Hovedpersonen er nemlig medlem av en ekstremistisk katolsk kirke og tro, noe som fører til at hun må ta oppgjør med en del tanker om livet. 

Denne filmen er rett og slett fantastisk, det er så mye bra både fra skuespillere, stil, lyd (og aktivt lite bruk av lyd), manus, budskap og alt annet. Dette er virkelig en film jeg anbefaler.

Les anmeldelsen av: Korsveien HER 

Filmkritikeren Roger Ebert (artikkel)

Den 4. April 2014 mistet verdens filmsamfunn en viktig mann ved navnet Roger Joseph Ebert. Han var en ameriaksn filmkritiker, en journalist og en forfatter av både bøker og manus. Et av hans store prestasjoner var blant annet å være den første filmkritiker som vant Putlizer-prisen. 

 



Det var da jeg skrev min masteroppgave på Høgskolen i Lillehammer - Å fange den fiktive virkeligheten : en oppgave som undersøker cinéma vérité-stilens effekt når den brukes i situasjonskomedie og skrekkfilm  - ble jeg rettledet mot en anmeldelse skrevet nettopp av Roger Ebert. Det var en anmeldelse av The Blair Witch Project og det var denne anmeldelsen som formet mye av min masteroppgave. Først og fremst så var det en virkelig godt skrevet anmeldelse av en skrekkfilm som ble markedsført ekstremt effektivt og også en film jeg selv fant ufattelig kjedelig første gang jeg så den. Men anmeldelsen handler om noe annet også, den handler om hvordan man ser film og hvordan vår sinnstilstand påvirker hvordan vi oppfatter film. Dette rettledet meg mot andre artikler skrevet av Ebert samt boken "Film Structure and the Emotion System" av Greg Smith. Kort fortalt ligger alt i våre egne tanker og fordi jeg ikke kan skrive det bedre på norsk "our true experience of any movie is a figment of our imagination created by audiovisual stimulation" (siter meg gjerne på den). 

 

Å se The Blair Witch Project uten noen form for informasjon på forhånd, uten å ha fått med seg noe av filmens intelligente markedsføring, samt å se den i dagslys, frarøver tilskueren enhver form forståelse for hvordan filmen skal og skulle sees. Filmen har ingen fancy effekter eller enorme digitalproduserte monstre, men den har tilskuernes egne fantasi  sin egen hånd. Produsert på et Cinema Véritéisk vis - altså fremstår den som en dokumentar - gjør at virkeligheten kommer nærmere tilskueren. Deretter blir tilskuerens fantasi foret med små elementer som gjør at hver eneste tilskueres største frykt skjuler seg i filmens mørke. 

 



Sistat fra anmeldelsen til Roger Ebert av The Blair Witch Project:
At a time when digital techniques can show us almost anything, "The Blair Witch Project"
is a reminder that what really scares us is the stuff we can't see. The noise in the dark is
almost always scarier than what makes the noise in the dark. Any kid can tell you that.
Not that he believes it at the time.

 

Roger og hans samarbeidspartner, venn og fiende, Gene Siskel

 

Dette sitatet rettet meg mot min oppgaves visjon, det å fremme tilskuerens egne fantasi rettet både mot humor og skrekkfilm og som samtidig påpeker viktigheten av tilskueren for film, ikke bare filmen selv. Jeg føler at det var dette Roger Ebert forstod, hvordan tilskueren spiller inn på om en film er god eller dårlig og at vi som er utdannet eller har enorm interesse for film ikke kun skal like smale filmer, kunstfilmer, og å være belærende mot andre om hva som egentlig er bra eller dårlig. Film er individuelt og det er lov å like forskjellige ting, smalt eller bredt, indi eller Hollywood. 

 

Jeg har per dags dato ikke fått muligheten til å lese så mye av Roger Ebert sine verker og generelt leser jeg lite. Dysleksi og ordblindhet gjør at tekst går sakte, mens film går raskt. Allikevel ønsker jeg å lese mye av Ebert sine tekster og jeg kommer til å samle flere av hans bøker. Som en kick-off grep jeg fatt på dokumentaren om Ebert som per dags dato er tilgjengelig på Netflix: Life itself. Dette er en gripende film og en mann jeg ikke kjener godt til. Det er magisk å se hvordan en filmkritiker har gjort noe stort og noe viktig, hvordan han har vært en sta drittsekk men samtidig vært seg selv og ikke minst hvordan han helt til livets slutt elsket film.

 

Roger og hans kone Chaz

Roger Ebert (18. juni 1942 - 4. april 2013)

Linker: 

Roger Ebert hjemmeside

Min masteroppgave: 

Å fange den fiktive virkeligheten : en oppgave som undersøker cinéma vérité-stilens effekt når den brukes i situasjonskomedie og skrekkfilm

Debut i Kinomagasinet.

I søken etter jobb har kinomagasinet nå gitt meg en gylden mulighet til å lære mer om skribentdelen av film-universet. Jeg kommer derfor fremover til å anmelde filmer som freelance skribent. Det vil derfor på bloggen bli linket til nye og aktuelle anmelderes jeg står for i regi av Kinomagasinet. 

Det vil også komme helt ferske anmeldelser på bloggen og jeg skal forsøke å opprettholde et jevnt nivå på innlegg som jeg har gjort den siste tiden. Tar også gjerne i mot forslag til filmer og serier verdt å anmelde og de vil legges til den lange lange listen av andre jeg også må skrive om. 

De nærmeste

Utfordringen var det ikke å si noe på da jeg anmeldte den norske filmen De nærmeste. Dette er en utrolig god film som bruker et ekstremt tabubelagt tema for å si noe om ensomhet, kjærlighet og savn. Filmens regissør Anne Sewitsky gjør noe nytt å vågalt og lykkes sterkt med det også! En film jeg anbefaler de som ønsker å se noe annet å se.  

 

ANMELDELSE
Kinomagasinet - De nærmeste

 




En ny era av film- og fjernsynsmediet.

Crowdfunding er det nye «inn-ordet» innen film- og fjernsynsbransjen og på godt bonde-norsk kaller vi det «folkefinansiering». Svenskene kaller det forøvrig «grasrotfinansiering» så syns de er like mye bønder som oss i Norge. Kjip som jeg er lar jeg heller ordet crowdfounding få stå i denne teksten.

Kort fortalt handler crowdfounding om at «oss» vanlige folk kan investere i mange forskjellige prosjekter og nå øker investeringsobjekter relatert til kjendiser fra film og fjernsynet med disse kjendisene i spissen. Med andre ord appelleres det til de største film- og fjernsynsnærdene samt de store fanbasene, om å spytte inn litt penger for å se mer av deres elskede skuespillere.

 



Hele syv år etter at serien Veronica Mars ble tatt av skjermen, ble den presentert i filmformat takket være crowdfounding gjennom kickstarter. Zack Braff kastet seg på bølgen og brukte kickstarter selv til å finansiere sin oppfølger til Garden state, Wish I Was Here. Av disse sakene var det også kritikk som fulgte. Er det riktig at kjendiser bruker sin status til å tømme fanbasens lommebøker? Min mening er at de som ønsker får en unik mulighet til å inkludere seg selv i noe de har en lidenskap for. Det kunne vært så mye mye værre.

 

I disse dager skjer det noe som kanskje er enda rarere. To sett skuespillere tar utgangspunkt i det samme konseptet og ønsker å få sine ideer sponset av fansen. Ideene virker på noen måter ganske forskjellig, men samtidig virker de bemerkelsesverdig like. La meg presentere disse to kort:

 

 

Alan Tudyk og Nathan Fillion, begge kjent fra kult-serien Firefly, Fillion kanskje bedre kjent fra fjernsynsserien Castle, kommer nå med en ide til en web-serie med navnet Con Man crowdfounded gjennom indiegogo (et annet alternativ enn kickstarter). Serien handler om karakteren Wray Nerely (Tudyk) som tidligere hadde en hovedrollen i den for tidlig kansellerte sci-fi serien «Spectrum». Karrieren har stoppet opp og han livnærer seg av å opptre på conventions. Jack Moore (Fillion) har derimot blitt en verdenskjent stjerne. Bakhistorien til Com Man høres merkverdig lik skuespillernes egen bakgrunn, dog jeg tror ikke det er mye ondt blod dem imellom. Serien ble lagt ut på indiegogo med mål om å få sponset 425.000 dollar for tre episoder, innen 24 timer nådde de over 1 million dollar. Nå ser det ut til at den dedikerte fanbasen får hele 11 episoder produsert. Stjerner som Sean Maher, Gina Torres, James Gunn, Seth Green, Felicia Day og Amy Acker er allerede bekreftet.

 

 

Con Man høres ut som et morsomt konsept og jeg elsker humoren til Tudyk og Fillion. Allikevel stusset jeg litt da jeg hørte om et nytt og lignende prosjekt som heter Kings of Con. Rob Benedict og Richard Speight, Jr. sier selv de nå har kommet opp med (nesten) original komedie. Jeg antar at ordet nesten stammet fra at Fillion og Tudyk kom den i forkjøpet, så vidt det var. Benedict er kjent fra blant annet Felicity og Waiting, mens Speight er kjent fra Band of Brothers, Justified og mer. Allikevel har nok få fangrupper tatt de bedre imot enn fanbasen til Supernatural. Etter mange års deltagelse på spinnville conventions har de nå skapt en enkamera-komedie basert på virkelige hendelser. Handlingen skal vise fansen mer enn bare autografsigneringer og fotomuligheter, skuespillerne på conventions får tross alt betalt for å være der og det skjer tydelig vis mye rart under disse helgene. Speight og Benedict har dermed en god og morsom ide, kanskje spesielt fordi de speiler sine egne fans som også er merkverdig fornøyd med dette. Jeg sier det selv, vi er gale og vi vet det!

 

Det finnes ikke tvil i mitt sinn om at disse ikke blir lagt på hylla. Alle skuespillerne følges av en enorm fanbase og det er morsomme ideer jeg tror hvermansen ønsker å være delaktig i. Spørsmålet som gjenstår er mer: Blir disse morsomme og gode programmer? 

 

Richard Speight, Jr og meg på Supernatural Convention.


Anmeldelse: "Dirk Ohm - illusjonisten som forsvant."

Dirk Ohm - illusjonisten som forsvant (Bobbie Peers, 2015) er årets mest underlige film, samt en film det kommer til å være en rekke delte meninger om. Personlig tror jeg dette er en film som kommer til å bli vist på filmutdanning i årene fremover, men kanskje ikke den filmen som trekker den store gruppen tilskuere til kinoene i påsken.

 

Filmen er skapt ut i fra en virkelig hendelse om den virkelige Dirk Ohm som i 2003 forsvant. Han var tryllekunstner / illusjonist og historien er at han livnærte seg gjennom å holde show på forskjellige hoteller. Mens filmen baserer seg på en virkelig person og har utgangspunkt i en virkelig hendelse, er filmen fiksjon og mer et drømmende forslag om hvordan Dirk Ohms siste dager kan ha vært.

 

 

Filmens åpningsscene er både nedtonet og interessant. Dirk Ohm (August Diehl) blir funnet nedfrosset i sin bil. Han blir reddet ut og fraktet til sykehus hvor han kommer til hekter igjen. Da han forlater sykehuset og setter seg inn i bilen igjen er ruten på førersiden ødelagt og han ender derfor opp i Grong for å få den reparert. Han tar inn på et hotell og tilbyr sine kunstner for et rom. På samme tid har Maria fra Grong forsvunnet. Hele bygda leter etter henne og dette fanger Dirk sin oppmerksomhet.

 

 

Denne filmen er på ingen måte et vanlig påskemysteriet eller en film med en konkret løsning. Det er en film hvor mysteriet er Ohm selv og hvor tilskuerne blir delvis invitert inn i sinnet hans. Filmen har heller ingen tydelig løsning på dette og mange kan nok bli frustrert over de mange trående som henger løse etter filmens slutt. Allikevel følte jeg det var en interessant måte å gjøre filmen på, la tilskueren se og ikke tilby alle svarene.

 

Filmen er usedvanlig nedtonet, den er rolig på alle mulige måter, noen ganger morsom andre ganger ekstremt melankolsk, men alltid veldig nede. Den har et helt nydelig musikalsk tema som følger filmen igjennom og er på denne måten et vakkert audiovisuelt verk. Dens mange scener på hotellrommet med Ohms fantasi har fått en Twin Peaks og Lynch-isk twist på deg, og det er noe med kamera og lydbildet som må krediteres filmens regissør Bobbie Peers. Regien er upåklagelig faktisk og det er derfor noe synd at jeg følte at manus på sin side manglet noe.

 

 

En tidligere anmeldelse har skrevet at Dirk Ohm - illusjonisten som forsvant er en film man enten elsker eller hater, men jeg finner meg i en situasjon hvor det var mange detaljer jeg likte svært godt med filmen, men at jeg følte det manglet et stort element som virkelig ville hevet filmen til toppen av min interessekurve. Filmen blir dermed vakker men muligens så dempet at man detter noe av, istedenfor å bli sugd inn i historien.

 

Jeg tror filmelskere vil like å se denne, og liker du kunstfilm tror jeg absolutt denne kommer til å være rett for deg. Samtidig må jeg poengtere at dette er ikke en film som rettferdiggjøres av noen anmeldelse, da den er så spesiell at den faller utenfor de vanligste parameterne man anmelder etter. 

 




Anmeldelse "Home" (original tale)

Etter å ha reklamert for filmen Home i en uke på min egen facebook, samt gjennom denne bloggen, ville det vel være særdeles unaturlig å la denne slippe unna en filmanmeldelse også.

 

Home heter den på originalspråket, Hjem har vi kalt den på norsk. Dette er en animert film produsert av DreamWorks Animation og distribueres av 20th Century Fox. Noe få vet er at denne er basert på en bok skrevet av Adam Rex fra 2007 som heter "The True Meaning of Smekday". Filmens hovedroller har stemmene til kjente og kjære skuespillere vi alle kjenner til, Jim Parson, Rihanna, Jenifer Lopez og Steve Martin blant annet.

 

 

Skaperne bak Home står også bak suksessfilmen How to train your dragons og den ikke fult så store The Croods. Begge er morsomme og søte filmer, noe vi absolutt ser igjen i Home. Plottet er enkelt. Den utenomjordiske rasen Boov er på rømmen fra den galaktiske faren kalt Gorg'er. På mystisk vis finner alltid Gorgene ut hvor Boovene er og de må gang på gang rømme. Denne gangen står jorden for tur og Bovenes kaptein Smek kunne ikke vært mer stolt over funnet. Her har vi amerikanske fotballer som spises, støvesugere som brukes som en segway, griller brukes som hatter og så videre. Det er banalt men det er allikevel morsomt i sin enkelhet over hvor mange rare ting vi mennesker egentlig bruker.

 



Det første Boovene gjør er å hente opp alle verdens mennesker og flytte de til mindre områder hvor menneskene kan leve i fred mens Boovene inntar jorden. I farten klarer Tip (Rihanna) å unngå å bli tatt, men hun blir skilt fra sin mor og er nå alene sammen med katten kalt Pig. På den andre siden har vi Oh (Jim Parson). Et utskudd blant Boovene som elsker at det Boover ikke driver med. Han ønsker klemmer, han ønsker venner, han ønsker å ha det bra - dessverre er det ingen andre som anerkjenner hans ønsker.

 

Tip og Oh er begge alene helt til de møtes og starter ferden mot et sterkt og like så rart vennskap. Tip vil finne moren og Oh kan hjelpe, Oh på sin side trenger hjelp til å komme seg til Antarktis (hvor det er ubegrensede klemmer fra pingviner) og tror slushmobilen til Tip kan hjelpe. Ferden er morsom, det skjer mye typisk og rart, Oh må tilpasse seg vår verden noe som innebærer å ikke spise de "blå pillene i urinalen" og ikke "drikke den gule juicen".Det viser seg at Tip så vidt klarer å finne ut hvor hennes mamma befinner seg, men Gorgene er på vei til jorden. Hvordan skal Boovene klare å komme seg vekk fra jorden, skal de rømme som de er så gode til, eller finnes det en annen utvei. 

 



Home er alt i alt en fin og morsom film. Filmen er tillat for alle og det er tydelig at dette er en film søt og mild selv for de minste. Dette betyr ikke at de voksne vil kjede seg. Det er mange festlige referanser for den eldre garde, samt at det er generelt morsomt å se hvordan Jim Parson passer helt perfekt til rollen som Oh. Mens filmen kanskje ikke presenterer noe "nytt" så har den allikevel et veldig godt poeng som gang på gang må repeteres. Filmen handler om vennskap, samhold, å stå opp for det man mener er rett, å være et individ og ikke minst å være seg selv. Bak det enkle i filmen er dette viktige poenger viktig for både unge og voksne å huske på. Poenget av det hele nådde i alle fall meg rett  i hjertet da Oh forteller Tip hvordan han alltid var klar over at hans navn ikke stammet fra kjærlighet fra hans venner, men fordi han alltid gjorde "morsomme feil". For har vi ikke alle følt det slik, at vi lar ting flyte fordi vi er redd hva andre egentlig mener, eller at vi skal skille oss ut av flokken fordi vi er «annerledes». Det er viktig å være åpne for nye venner og kanskje spesielt for de vi syns er litt rare?

 



Home er lettbeint, men ikke så lettbeint som mange tror. Dens poenger er viktig og vil antagelig aldri være "gammelt nytt", samtidig som jeg er glad en slik film kan lages uten å få 7 års grense. Tror barn vil like denne.

 

PS: denne er anmeldelsen er av den originalfilmen - på norsk kan filmen fremstå noe annerledes.

 

 

Filmen vises i 2D og 3D ved en rekke kinoer en del uker fremover.

"Home" - premiere denne helgen på Horten Kino



Det er en fordel med å bo i en middels liten by med en ganske bra kino. 

Horten kino er en utrolig god kino med behagelige seter man kan lene seg tilbake i. Fleecetepper kan man også ta med seg inn i salen i en baby-lysblå farge. Samtidig er salene veldig gode. Det er en hovedsal, samt tre mindre saler. Disse salene er liten i størrelse men har prioritert stor skjerm og god lyd. Dermed gjør det ikke noe om en film ikke går i kinoens største sal. Samtidig har kinoen en ekstremt serviceinnstilt kinoleder og ansatte, det er flotte folk som jobber der og de jobber virkelig for kunden. Hvordan, jo det skal jeg nå forklare deg. 

 


Før jul var jeg på bransjetreff å fikk se klipp fra den nyeste animerte filmen Home, eller på norsk Hjem.  Denne filmen virker både morsom og ufattelig søt. Den er tillatt for alle, så selv småbarna kan se denne på kino. Jeg elsker film, det er kanskje allerede tydelig gjennom bloggen? Jeg er også veldig glad i animerte filmer, men jeg liker de best på originalspråket. Dette har hovedsaklig med at karakterer ofte er laget til skuespillerne som har deres stemmer og dette skinner virkelig i originalversjonene. Home er dermed en film jeg siden tidlig november var veldig bestemt på at DENNE skulle jeg se på kino. 

Så har det seg jo slik at man har bursdag, hele 31 år ung og det man ønsker seg er en "barnebursdag" på kino med barnefilm. Tok derfor kontakt med Horten Kino som ikke bare måtte be distributør om den originalspråklige versjonen, men som også måtte shyffle rundt på helgeprogrammet for å få plass til to visninger av Home - på engelsk. (Filmen går også en rekke ganger på norsk for de med små barn som vil se denne). Jeg takker dermed Horten Kino for deres eksepsjonelle service!!!! Jeg digger dere


 

 

Så hva handler Home om?

En gruppe fredelige romvesener kalt "Bøffer" søker tilflukt på jorden fra sine dødelige fiender "Gorgene". Menneskene re-lokaliseres og Bøffene begynner å gjøre plass til seg selv. 

 

Så har vi den klumsete Bøffen Oi (Jim Parson - Sheldon fra Big Bang Theory). Han klarer å avsløre Bøffenes gjemmested og blir nå nødt til å flyte fra sine egen rase. I flukten trefer han på jenta Tipp (Rihanna) og et sterkt vennskap begynner å vokse. Mens Tipp må komme seg gjennom en jordklode nå med Bøffer, må Oi lære mye nytt om hva som befinner seg på jorden. Sammen begir de seg ut på en jordenrundt-reise for å redde planeten. 

 



Denne filmen har en solid rollebesetning bak karakterene og ikke minst bak filmens hovedkarakterer. Det jeg først og fremst falt for er hvor lik Oi er Sheldon. Jim Parson har et talent unikt noen andre til å spille uskyldig men tullete, samtidig som han beholder mye av det Sheldonistiske hvor han ikke forstår den virkelige verden. Rihanna, eller Tipp, har jeg ikke sett så mye til i filmens trailer, men hun virker som nok en sterk ung kvinnelig karakter som kan være et spennende forbilde for dagens unge. 

 




Jeg håper mange benytter seg av muligheten til å dra på kino i Horten denne førstkommende helgen. Enten du vil se den på engelsk eller norsk, se den med venner, kjærester, familien eller barna! Horten Kino arrangerer også en rekke aktiviteter denne dagen i følge deres hjemmeside! 

Sees på Horten Kino




 

Om: Svenskjævel

Svenskene har vandret over grensen til Norge de siste årene. Dette har ikke gått ubemerket, kanskje mest om vi går ut å spiser i hovedstaden. En middag på TGI Fridays er som følgende; vi blir tatt i mot av en svenske og henvist til vår servitør for kvelden. Servitøren er så klart også svensk og det er svensk det går i resten av kvelden... rundt oss altså.

 

Jeg mener på ingen måte det er noe galt med svensker, men fremhever heller poenget med at det er i dag, i Norge, et lass med unge svensker som serverer oss nordmenn både mat og kaffe. Til og med jeg, kvartsvensken som jeg er og uten noe særlig penger, til og med jeg har råd til å bli servert av svensker. 

 

 

Det at en rekke unge svensker jobber i Norge er noe regissør (blant annet) Ronnie Sandahl oppdaget. Det viste seg at det var lettere å treffe gamle kjente i Oslo enn i sin egen hjemby... til og med den lokale langeren hadde flyttet seg til Norge. En film som var planlagt å lage i Sverige, ble dermed flyttet til Norge og heter i dag SVENSKJÆVEL. Filmen er en realistisk fiksjon om dagens situasjon for mange svensker i Norge, samt et både humoristisk og sårt spark rettet mot oss nordmenn. Vi ler så klart med, vi er cocky nok til det, er vi ikke? 

 

 

Svenskjævel hadde premiere denne helgen og handler om jenta Dino (Bianca Kronlöf) som sårt trenger jobb. Hun er ikke uten problemer, bor i et kollektiv hvor flere deler soverom, men hun ønsker og trenger en jobb. Med en brukket arm blir hun sendt for å arbeide i en sushirestaurant, noe som ikke lar seg gjøre. Hun melder seg derimot frivillig til å passe eierens syke datter og blir siden familiens barnevakt og hushjelp. 


 

Filmen er realistisk å rå i sin fremtoning og handler om drømmen etter et annet liv. Dette kommer frem gjennom alle filmens karakterer, ikke bare Dino. Samtidig har filmen et sidespor av et kjærlighetsdrama som passer fint inn i den allerede forviklede virkeligheten filmens karakterer eksisterer i. 

 

Dette er virkelig filmen du burde få med deg. Den har fått en rekke terningkast 5, og ikke minst har den vunnet flere internasjonale filmpriser. I filmens roller finner vi blant annet Henrik Rafaelsen som gjør en utmerket jobb som forvirret "alene"-pappa i en typ 40-årskrise. Det er samtidig nødvendig å nevne Mona Kristiansen som et utmerket valg og en utmerket skuespiller i denne filmen. Mens hele rollebesetningen er solid gjennomført, gjør Mona en perfekt jobb i å både fremstå mørk og sårbar. 

 

Jeg anbefaler alle å se Svenskjævel

Anbefaler alle også å like Euforia Film på facebook

... og legger også til at jeg ikke er objektiv angående denne filmen. 

 

Samtidig må jeg få rope en takk til den flotte filmbloggen: http://filmbuff.blogg.no/ som driftes av den ekstremt produktive Stina - takk for bidrag til å pushe Euforia sin facebookside :)




Anmeldelse "Need for Speed"

Helt tilbake til det jeg føler jeg kan kalle gamle dager satt jeg å spilte "Need for Speed" på min brors stasjonære PC. Spillet er ikke veldig komplisert. Vi kjører kappløp med stilige biler, dette gjøres i gater med trafikk og ikke minst med politi.

 

Filmatiseringen av Need for Speed (2014, Scott Waugh) dukket opp midt inne i en smørje av bilfilmer, kanskje mer spesifikt rekken med Fast and Furious-filmer som trekker publikum til tross for at konseptet kanskje begynner å bli noe brukt opp. Til og med norge var i gang med sin egen bilfilm da Need for Speed kom, Børning.

 

Toby Marshall (Aaron Paul) kjører ulovlige gateløp og det er kjent blant mange at han er av de beste bilførerne. Allikevel er han fast på verkstedet han forsøker å få til å gå rundt. En gammel feide med Dino Brewsted (Dominic Cooper) blusser opp da han er i byen og det ender med et kappløp mellom Toby, Dino og også Tobys venn Pete får være med. Dino ligger ann til å tape da han bevisst kjører inn i Petes bil. Bilen mister grepet på vegen, spretter rundt og det ender med at Pete dør.

 

Dino fornekter at han noen gang var i løpet, og det er Toby som må sone tid for ulykken. Da han blir sluppet ut av fengsel har Toby ett mål for øyet. Han skal vinne det prestisjefulle undergrunnsløpet De Leon, slå Dino og samtidig avsløre Dino som en morder.

 



Need for Speed er en relativt enkel film. Det er veldig mye bil med en tynn historie om hevn og kjærlighet. For hva er vel egentlig en bilfilm uten at ei dame skal imponeres over livsfarlig kjøring. Og det blir kanskje litt vel mye kjøring. Først skal Toby kjøre langt, lengre og lengre enn langt for å komme seg til California. Deretter er det løpet ... som sagt, det er MYE bil. Det skal allikevel sies at filmen har enkelte gode episoder som gjør at interessegrafen hopper noe og hindrer filmen fra å bli veldig kjedelig. Dette er blant annet når det lekes chicken langs veien, eller når Toby jages fordi Dino har satt en pris på Tobys hode så å si. Bilen er på vei mot en klippe i det de får hjelp fra Liar1 - Toby sin venn som ofte overvåker trafikken fra luften.


Alt i alt er Need for Speed en veldig middelmådig film, men fete biler. Filmen rulles ut slik den skal, Toby får sin hevn og Dinos hemmelighet blir til slutt avslørt. Det hele skjer også uten at det blir overfladisk og kleint, noe filmen får et pluss i boka for, siden Toby selv lar seg bli arrestert for at Dino også skal få sin straff. Helt greit film, liker du biler, se den.

 




 

Anmeldelse: "Unbreakable Kimmy Schmidt"

Sakte men sikkert ruller Netflix ut den ene orignale produksjonen etter den andre. Her i Norge har jeg observert mange som "klager" over at Netflix er trege med nye sesonger og serier men kort og godt: Netflix er et godt tilbud til en underpris, og det de kanskje mangler i forhold til aktualitet på enkelte serier gjør de nå sterkt opp for ved å selv stå bak nye sesonger av gamle serier, og helt ferske serier.

 

 

Ukas nyhet var den moderne situasjonskomedien Unbreakable Kimmy Schmidt. Denne serien er et produkt av de etablerte Tina Fey og Robert Carlock, og er den første serien etter den populære serien 30Rock. Serien skulle opprinnelig vises på NBC, men ble så relokalisert til Netflix. Serien er allikevel knyttet til NBC ved blant annet bruk av «The Today Show» som dekker saken om «Indiana Mole Women».

 

I seriens første episode ser vi hvordan politiet redder Kimmy (Ellie Kemper) og de andre jentene fra bunkeren, hvor de har vært innelåst i 15 år av pastor Richard Wayne Gary Wayne (forvirrende nok, bare en person dette her). Lokalbefolkningen i Durnsville blir intervjuet og det blir blant annet laget en mash-up av intervjuet som forblir seriens introduksjons-theme resten av serien.


"Indiana Mole Women"

Sesong 1 av Unbreakable Kimmy Schmidt er både myk og hard, glad og mørk. I de første episodene ser vi hvordan Kimmy bestemmer seg for å bli i storbyen New York. Hun skal leve det livet hun har vært frarøvet i mange år og kaster seg inn i den virkelige verden med hodet først. Hun får en jobb som barnevakt hos Fru Voorhees (Jenna Maroney) - en overklasse dame med hemmelige røtter til indianere, og livredd for å noen gang bli "vanlige" igjen. Leilighet er heller ingen problem og Kimmy flytter inn i skapet til Titus (Titus Burgees). Etter å ha levd 15 år i en bunker fremstår skapet som en stor plass for Kimmy, hun er kjempefornøyd. Titus er en drømmer som venter på sitt gjennombrudd på Broadway men har foreløpig lite penger til å dekke husleia. Kimmy og Titus blir dermed et interessant vennepar som må hjelpe hverandre, Kimmy må hjelpe Titus kjempe for seg selv, mens Kimmy selv trenger hjelp til å tilpasses den virkelige verden.

 

Lettere å bli behandlet bra som Frankensteins Warulv, enn som svart mann

 

Det er mange fantastiske øyeblikk vi får oppleve sammen med Kimmy, og mange av disse øyeblikkene er situasjoner jeg tror vi alle skulle ønske vi kunne oppleve på nytt. Hvordan er det å kunne gå inn i en godtebutikk for første gang og ingen stopper deg fra å spise godis til middag, eller bare det generelle naive synet på livet som kun barn kan ha. Dette ser vi blant annet når en bygningsarbeider kaster en typisk sleng-kommentar mot Kimmy om hvordan han skulle ønske han var hennes bukser. Kimmy med sin søte naivitet roper tilbake at hun gjerne skulle vært mannens gule hatt - rett og slett fordi hun er så glad i fargen gul. Dette er bare et rent og fantastisk øyeblikk.

 

"I'm having CANDY for dinner" 

 

I seriens sterke farger, kjappe replikker og morsomme overtone, er det allikevel et lag av noe viktigere og mørkere som ligger og ruger som seriens forkledde budskap. Serier tar opp hvordan det er å være et offer, ikke bare kidnappet, men generelt et offer i verden vi lever i. Et snedig eksempel er hvordan Kimmy blir opphengt i spinning, noe som leder inn i en besettelse. Ikke før hun oppdager at hun nok en gang er medlem i en cult klarer hun å rive seg løs fra galskapen. Det er også flere situasjoner hvor Kimmys dystre fortid kommer til overflaten, blant annet da hun forsøker å hjelpe Fru Voorhees med å komme seg gjennom en trøblete tid i ekteskapet. Kimmy har funnet ut at alle klarer seg i 10 sekunder til. Denne lærdommen illustreres med et flashback (et av mange) som viser hvordan Kimmy strever med å snurre på et hjul, et hjul de da ikke en gang aner hva er til. Hun må bare klare 10 sekunder, også 10 sekunder til og 10 sekunder til.

 

Unbreakable Kimmy Schmidt er en fantastisk moderne situasjonskomedie! Den er langt fra virkeligheten, men allikevel nær nok til at man kan relatere seg til karakterer og situasjoner. Seriens fortelling rulles ut et skritt av gangen og virker til å utfolde seg rolig men stødig mot sesongens planlagte avslutning, rettsaken mot Pastor Richard Wayne Gary Wayne og at "Indiana Mole Woman" skal få sin rettferdighet.

 

Dette er en serie jeg har gledet meg til lenge, en serie jeg fråtset i over en fredag og svipp så må jeg vente et helt år til neste sesong, for det blir en neste sesong. Kanskje vi får vite hvorfor Kimmy er så ekstremt redd for borrelåser?? 


Se Unbreakable Kimmy Schmidt på Netflix nå.  

 




 

Anmeldelse "Birdman"

Birdman, eller som den egentlig heter Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance), er antagelig årets beste film. Å skrive en anmeldelse som reflekterer denne filmen godt nok vil jeg påstå ikke er mulig, men det er allikevel lov å kaste ut lovord om i alle fall noen av punktene jeg syns var helt fantastisk med denne filmen.

 



 

Først og fremst så er denne filmen noe spesiell. Jeg kan garantere at mange ikke vil like denne, for den kan være tung om du ikke henger med, den er spesiell og det er godt mulig den appeller til et noe smalere marked som er filmelskere. Filmelskerne vil derimot få en film som både fremstår som mainstream og imponerende, en film som gir en ekstra gnist til filminteressen i en periode hvor spesielt Hollywood lener seg på remake etter remake. Med dette sagt, Birdman er IKKE bare for filmelskeren, den er for alle!! (den er bare annerledes).

 

Filmens premiss er som følger: Den avdankede skuespilleren Riggan, spilt av Michael Keaton, var en gang mannen bak superhelten Birdman. Siden da har han ikke vært noe særlig i rampelyset. Familielivet har ramlet sammen, hans datter har problemer med rus og oppe i alt dette er hans misjon nå å gjenvinne sin ære gjennom et teaterstykke på Broadway. Riggan har skript, regi og hovedrollen i adaptasjonen av Raymond Carvers fortelling "What We Talk About When We Talk About Love" og sikter dermed høyt. Dog... jo høyere man er jo hardere kan man falle. 

 

Det er snart premiere og under en øvelse blir Ralph, en av stykkets skuespillere, truffet av en lampe som faller fra taket. Det er dog hell i uhell og den geniale skuespilleren Mike (Edward Norton) er tilgjengelig for Riggans stykke. Dog hans briljans kommer ikke skuespilleren uten komplikasjoner og flere av stykkets "forhåndsforestillinger" går ikke som planlagt.

 

Oppe i alt dette har Riggan også lovet at datteren (Sam spilt av Emma Stone) skal få jobbe på settet som en assistent og på denne måten holde seg unna dop og dårlige miljøer. Riggan har også et annet problem, han hører stemmen til Birdman. Birdman er ingen god stemme å ha i hodet for Riggan, og han er frustrert over hvordan de to kunne gå fra å være superhelt til å bli "dette"! Det er et kaos uten like og kaoset akkompagneres av et underlig Jazz-tema som på sett og vis bringer enda mer liv til filmen - enn å gjøre den rar.

 




Slik starter filmen og ja, dette er bare starten. Det skjer så mye og det tvinnes så fint sammen på den spesielle måten bare regissør Alejandro González Iñárritu kan (fra filmer som 21 Gram, Babel, Amores Perros osv). For filmen er et flettverk, men den er et flettverk i en flytende helhet! Filmen er nydelig klippet og fremstår nærmest som uklippet i sin stil. Overgangene kunne ikke vært mer myke, samtidig som skillet mellom scener fort kan være harde. De mange karakterene har hver sine historier og de følges både sammen med andre, men også alene. Ikke minst har filmen en mange brilliante grep, retninger og overraskelser på lager. Den er morsom på en veldig uhumoristisk måte og den er fascinerende til tusen, og ikke minst har den et fantastisk ensemble av skuespillere.

 

  

Michael Keaton som Riggan er fantastisk på mange måter. Han spiller først og fremst en ufattelig intens men solid rolle, samtidig som han som karakter speiles i hans egen karriere. Vi kan her blant annet tenke tilbake til Batman (1989, Burton) - en karakter som ligner skremmende mye på Birdman også, kanskje spesielt i stemmen. Edward Norton er den beste drittsekken på lerret, en drittsekk man på sett og vis liker, eller er det kanskje mer at man elsker å hate... noe i den duren. Uavhengig av dette gjør Norton en fantastisk jobb, og jeg selv følte at han var litt tilbake i det gode Fight Club hjørnet hvor kan være litt psycho-asshole.

 




Emma Stome som spiller Riggans datter, skaper en større dybde både til Riggan og til Nortons karakter Mike. Som datter og som romanse-objekt får vi vite og se noe mer intimt og detaljert enn vi ellers ville sett, spesielt i forhold til far datter-forholdet som har sine? la oss kalle det turbulente episoder. Sist vil jeg også nevne Zach Galifianakis som endelig kan sees i noe annet enn "fylla-filmer", og han er en god skuespiller. Han er sympatisk, rar men god på sin egen måte. Han er ingen pushover, men allikevel en som forsøker å ordne opp i det som egentlig er andres rot.

 

Alt i alt er Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance) en fantastisk film. Det er mørk humor og mye drama, det er galskap og det er noe vakkert med det hele. Iñárritu har på et vis alltid vært noe eget og jeg liker det!! Denne filmen er nok mer mainstream om man ser det i hans måte å lage film på, men hans stil er absolutt og uten tvil til stede i filmen.

 

Om du skal se én film på kino i år!

Om du liker film generelt!

 

Se Birdman! Dette er ikke filmen du vil gå glipp av!!

 




Anmeldelse "Big Hero 6" (engelsk tale)




Vi befinner oss i den futuristiske byen San Fransokyo hvor teknologi er like kult som det er nerdete, og hvor fremtiden ligger i hendene til de unge og lovende. Vi er i universet til Big Hero 6 (Don Hall, Chris Williams), en film som er produsert av Disney, hentet fra Marvel og ser ut som noe ala Manga. Dette er en disneyfilm med et ekstra gir og nye innovasjoner til hvordan publikum, store som små, fortsatt kan fenges av nyheter - ikke bare prinsesser eller dyr.

 

Hovedpersonen i denne filmen er Hiro, en gutt med mye talent som han sløser bort på robotkamper - tenk hanekamp, men med roboter - og skulker unna skolen. Hans foreldre døde da han var tre år og nå bor han sammen med en overivrig tante og en bekymret bror, Tadashi. Tadashi er bekymret for Hiros sløsing av talent og tar han derfor med seg til sin såkalte "nerde-lab". Her får Hiro virkelig øynene opp for hva hans teknologiske evner kan brukes til, han ønsker å være på denne skolen - bare han kommer inn, for han er bare 14 år. 

 

Hvert år holder skolen en konkurranse som åpner for at elever - uavhengig av deres unge alder - har mulighet til å skaffe seg en plass ved skolen. Opptakskravet er at eleven må komme opp med en teknologisk nyvinning som imponerer skolens leder, og Hiro kommer opp med mirco-bot, altså miniroboter. Disse arbeider sammen når de er aktiverte og styres med tankekraft. Hiro tenker konstruktivt med sin oppfinnelse, men det tar ikke langt tid før noen har stjålet hans oppfinnelse, sprengt skolen og nå har blitt en mektig "onde" i San Fransokyo.

 

Tragedie inntreffer også på kvelden da universitetet begynner å brenne Tadashi løper inn i bygget rett før det eksploderer og han dør i brannen. Denne hendelsen tar knekken på Hiros vilje og ønske om å studere ved skolen, han føler seg helt alene i en for stor verden. En dag sparker han borti sengen med tåa og hans "au" aktiverer Baymax, Tadashis robot, Baymax er designet som en helsearbeider med oppgaven om at pasienten skal føle at de har fått tilfredsstillende tilsyn og behandling. Hiros smerter er allikevel sterkest på innsiden, og for å kunne "fikse" Hiro, begir Baymex seg ut på oppdrag for å gjøre alt han kan slik at "pasienten" blir frisk igjen. Slik starter reisen til Hiro og Baymax sammen mot sannheten bak skolens eksplosjon og filmens kjeltring. Mens historien om det gode mot det onde tilhører alle Disneyfilmer, er det også slik at reisen for de godes seier ofte er filmenes fokus. Slik er det også i denne filmen. 

 



Hiro er en fantastisk karakter, han er en tenåring som er utålmodig og rastløs, samtidig som han er innovativ og langt smartere enn hva som er godt for han. Men Hiro er også fortsatt et barn og det barnslige kommer fint til uttrykk gjennom hans forhold til Baymax, men også spesielt gjennom typen oppfinnelser Hiro begir seg ut på. 

 

Uten å legge inn for mange spoilers kan jeg bare si at denne filmen er helt fantastisk. Det er også kanskje litt utrolig at Baymax bærer store deler av denne filmens underholdning, men han kunne ikke gjort det uten Hiro ved sin side. Fist-bump får en annerledes relasjon til oss etter denne filmen, samtidig som den blir et nydelig humorelement når man ser på. Baymaxs bolleaktige fasong, hans mykhet og hans store øyne gjør han også så uhemmet god at man ikke kan gjøre annet enn å verdsette en så gjennomført karakter, og han plasseres sammen med andre umenneskelige karakterer som blant annet Wall-E som vi alle elsket.  

 

Big Hero 6 er mer en film om vennskap, nytenking og fremtid, enn den er en film om det onde mot det gode. Det tradisjonelle plottet må allikevel være tilstede for å drive filmen mot sin slutt, men helt ærlig er det midtveise "filmfyllet" en fryd å se på. Filmen blir aldri kjedelig og jeg anbefaler denne virkelig for alle - store som små. Må allikevel tilføye at filmen har noe voksne tematikk til tider, og at aldersgrensen på 7 år antagelig er en god veiledning for foreldre - dog alt avhengig av barnet så klart. 

 




Sidenote: 

Big Hero 6 har også en ranking som "fresh" på rottentomatoes.com med en score på 89% blant kritikere, og hele 93 blant tilskuere. Dette betyr ut i fra siden at den får en 4,4 av 5 (stjerner om man vil). (datert 01.02.15)

 




Anmeldese "Exodus: Gods and Kings"



Exodus: Gods and Kings (Ridley Scott 2014) er en tittel de fleste nå har hørt om. Filmen har fått noe har medfart i sin lansering på flere måter, men spesielt på grunn av dens hel-hvite cast i en film som foregår i Egypt. Filmen har også blitt stoppet i landene Egypt og Marokko, hvor den offisielle grunnen er flere huller i tolkningen av blant annet Islam, men også i forhold til andre religioner. Personlig syns jeg dette er et fint poeng med tanke på hvordan religion konstant har vært et område for tolkning i det store og det hele.

 

Så la oss ta slike elementer om filmen å dytte de til side, la oss ta P3 sitt terningkast 3 å legge det til side også, for rett og slett terningkast som er mellom 2 og 5 er veldig intetsigende for den allmenne filmseer.

 




Jeg likte Exodus: Gods and Kings. Ikke på den måten at jeg gikk ut av kinosalen å ropte ut at dette var årets film, men jeg likte den. Først og fremst gjør Ridley Scott det har kan best med filmens audiovisuelle elementer. Stilistisk sett er denne filmen fenomenal, og en (av særdeles få) filmer jeg anbefaler alle å se i 3D, fordi 3D i denne filmen er gjennomført og solid til den grad at man ikke irriterer seg over scener hvor man føler man ser lag lagt oppå hverandre. Visuelt sett er dette en film av klasse.

 

Så over til historien, en historie de fleste av oss kjenner til, samt en historie jeg personlig er ganske glad i til tross for min noe ikke-religiøse tro selv. I filmen følger vi hovedsakelig Moses (Christian Bale) og Ramses (Joel Edgerton) som vokser opp som om de var brødre. Ramses er den naturlige tronarvingen, mens Moses er folkets leder helt i fra starten. Han viser forståelse for at folket må tas hensyn til og at pisking ikke er den eneste løsningen. På en utfart til et av arbeidsområdene blir Moses tilkalt av «de eldre» som sier at han er sønn av en Hebreer og filmens virkelige handling settes i gang.

 

Ramses avviser Moses som sin bror og kaster han ut av Egypt. Mot alle odds overlever Moses og kommer frem til en familie som tar vare på han. Han gifter seg og får en sønn før han får kallet fra Gud. Personlig syns jeg Scotts fremstilling av Gud var både modig og tøft. For slik jeg tolker filmen ser vi ikke Gud, altså Gud er ingen liten gutt, men vi ser en som representerer Gud og Guds ord. På denne måten unngår Scott å definere Gud, men fremmer både det uskyldige i et barn, sammen med den harde måten Scotts Gud styrer sin verden på.

 

Landeplagene inntar også filmen på en opplagt planlagt kausal måte

 

Videre er filmen en kamp mellom Ramses og Moses, og drakampen om Hebreerfolket. Til tross for at filmens fortelling kanskje ikke er den mest markante vi kunne fått ut av et bedre manus, liker jeg kampen mellom Moses og Ramses. For meg blir det andre fyll mer enn kampen mellom brødrene, og jeg syns virkelig at Bale og Edgerton gjør en fenomenal jobb. Ramsees er en bortskjemt drittunge, men ikke uten bekymring eller andre laster. Moses er en stolt mann frem til han kastes ut av Egypt, han mister seg selv og må finne tilbake til den lederen han var ment å være gjennom sin oppdragelse som Egypter. For han er virkelig en leder, selv om han tidvis ikke vet det selv og krever Guds oppmerksomhet, men han står løpet ut. På denne måten er han heller ingen A-typisk Hollywood helt, men mer en helt som ble valgt, en helt som ble valgt på bakgrunn av sin forståelse av folket og ikke på bakgrunn av idiotisk heltemot ala Die Hard. Moses forblir en helt av folket, ikke en helt av Hollywood, og dette var noe jeg satte stor pris på i filmen. 


Så kanskje det er mange hull i Exodus: Gods and Kings, og kanskje ikke søskendynamikk duger for en to og en halv times film, men jeg likte den, jeg syns den hadde mange gode poenger, og jeg syns det gode overskygger mange av filmens påpekte mangler fra andre kritikere. Jeg syns denne var kul, og absolutt en mye bedre kinofilm enn hva den kommer til å være som en TV-film i alle fall. Derfor burde du se den nå mens den går på kino.

 




 

 

Anmeldelse "Madagaskarpingvinene" (2014)

Det var store planer om å lage en liste over de julefilmene jeg liker å se hvert år og en liten anmeldelse av hver av de. Dette skjedde ikke da julen kom, jobb skjedde og familie skjedde? slikt tar tid når man er jobbsøker og trenger penger gitt. Jeg har derfor isteden vært på kino i dag og sett Madagaskarpingvinene og presenterer derfor en rykende fersk anmeldelse av denne.

 



De fleste av oss har allerede blitt kjent med de fire pingvinene - Skippern, Kowalski, Rico og Private -  som konstant er på nye oppdrag, hovedsakelig fra filmen Madagaskar (2005). Siden denne filmen har pingvinene også hatt sin egen serie, men nå skal de altså påta seg oppdraget om å underholdet folket gjennom en hel kinofilm. Noen syns kanskje dette kan bli litt mye, jeg syns dette var veldig moro.

 

 

Pingvinene skal være litt masete, de skal være «corky» (i mangel på et bedre ord), de skal være spontane og de skal få det meste til å skje som absolutt ikke er mulig. Samtidig skal de være som ufattelige små irriterende barn, men på en kjempemorsom måte ? så lenge det ikke er mot deg de er slik så klart. Med dette har filmens narrative struktur veldig få solide knagger å henge historien på. Pingvinene forflytter seg raskt mellom land og strand, men det er pingvinene og til sist er jo dette helt normalt for disse gale små fluffy skapningene. 

 



 

 

Madagaskarpingvinene er en serie med usannsynlige hendelser fra start til slutt. Den er i høyt tempo i det blekkspruten Debbie? eller det var kanskje Dave? (?) er på jakt etter alle verdens søte pingviner for å utrydde deres søthetsfaktor. Samtidig er agent-teamet (som for øvrig minner veldig mye som «S.H.I.E.L.D» for min del) North Wind også på jakt etter den skumle blekkspruten og men en rekke sammarbeidsproblemer klarer de til slutt å overvinne Dexter, Debbie, Dave? Uansett?



Det er ikke et kjedelig øyeblikk i denne filmen! Den er morsom, og det skal nevnes at på visningen vi var på var det KUN godt voksne til stede. Dette var riktig nok den engelske originalversjonen av filmen også, men absolutt en film som gjorde at vi voksne lo godt i våre seter. Det må også nevnes at om du er en av de som liker å se den norske versjonen, så vil det være noen fantastiske morsomme "one liners" som spiller godt på andre kjente skuespillere som for eksempel. "Nicholas, cage them" og lignende. 



Dersom det er én film du ønsker å se i romjulen, en lettbeint og morsom film, en film som passer alle, så anbefaler jeg Madagaskarpingvinene på det sterkeste! 

 




Anmeldelse "Fury"


Fury (David Ayer, 2014) er en brutal krigsfilm med en solid sammensatt rollebesetning! I spissen finner vi Brad Pitt som spiller "Wardaddy", Don Collier. Han er sjefen på tanksen Fury og har ansvaret for mannskapet i den tunge maskinen. Vårt første møte med Pitt er veldig representativt for filmens helhet, både på godt og vondt. Vi ser en soldat rir en hvit hest gjennom en tankskirkegård-lignende plass. I det soldaten rir forbi en tanks nært i bildet hopper en annen soldat fra tanksen og på soldaten, soldaten drepes rått og brutalt. Vi identifiserer Pitt og avventer hva han skal gjøre med hesten, men han behandler den fint, tar av selene og sender den avgårde. Filmens tematikk er etablert både med det brutale og harde, mot det sårbare og myke.

 

Handlingen i Fury er lagt til 2.verdenskrig, og mange tenker nok kanskje "hvor mange filmer er det faktisk mulig å lage relatert til 2vk" i seg selv? Fury er allikevel en ny type film i en "gammel" setting. Det er ikke helten vi skal følge, han som kriger på den riktige måten, han som redder alle kompisene sine og han som til slutt overlever til å fortelle historien om hvordan han kjempet seg seierherre over krigen.

 

Fury er en hardere film som forsøker å fortelle hvordan enkelte soldater faktisk hadde det under krigen, frustrasjon, sinne, sult, galskap og mye mer. Vi møter blant annet Bible (Shia LeBeouf), den religiøse som samtidig som han skyter de tyskerne det er mulig å skyte, også forsøker å ha kontakten med gud når soldater faller i kamp. Han er en sårbar karakter og LaBeouf spiller fabelaktig som balansen mellom det gale og det tilnærmet normale. Gordo (Michael Pena) og Coon-Ass (Joe Bernthal) virker mer ustabile, spesielt Coon-Ass. Det de driver med i krigen er absolutt galskap og det ser ut som om galskap er det som virkelig trengs om man skal klare å gjennomføre det krigen forventer av soldatene.

 

 



 

Til slutt har vi Norman Ellison, senere med kallenavnet «Machine» (Logan Lerman). Unggutten som kun har vært i militæret 8 uker før han blir plassert i tanksen Fury, som egentlig var utdannet til å skrive på skrivemaskin. Det er ikke lett å da bli kastet inn i en brutal krig hvor første oppgaven er å vaske opp et halvt ansikt etter mannen som tidligere hadde hans jobb.


Norman er tilskuernes holdepunkt og vi får følge hans opplevelse av det å være i krig. Det å skulle skyte noen for første gang, og det at man ønsker å spare et liv, fører til at kamerater blir drept. Hovedsakelig hvordan det å stå ansikt til ansikt til det man kaller fiender, og hvordan den eneste måten å overleve er å skyte først. Vi får dermed bevitne hvordan Norman går fra å være redd og nærmest et mobbeoffer i tanksen, til å bli tatt unger vingene av Wardaddy og deretter bli herda nok for jobben som han må utføre. Det er noe med sinnstilstanden når man overbeviser seg selv om at arbeidet i tanksen er den beste jobben man noen gang har hatt!

 



Filmens krigsscener er brutale for å si det mildt, og det er ingen tvil om at når det først skal smelle så skal det smelle hardt, blodet skal sprute og man skal vri seg litt i stolen mens man ser på. Allikevel er filmen sår på mange måter og dette er all kred til skuespillerne. Øyeblikkene av sårbarhet, kameratskap og lojalitet er ufattelig gode å se opp mot kontrasten av råskapen, samtidig som det gjør litt vondt.

 

Fury er en god film, en mye bedre film enn jeg forventet, og en film - tross mye smell, blod og gørr - med en fin dybde og solide karakterer, som viser en krig som skal fremstå som en krig. Filmen har innspill av humor i galskapen, et nødvendig grep til tider, men også en måte å vise karakterenes håndtering av syke situasjoner på. Se Fury på kino i disse dager!

 

Anmeldelse "The Equalizer"

The Equalizer er en actionfilm, som gjør action ting, som referer til andre action/krim genre, og kanskje en film som forsøker litt større enn hva den egentlig klarer. Uavhengig av dette så er The Equalizer en god actionunderholdning for deg som ønsker en film hvor de gode vinner, og de onde får en mengde juling gang etter gang etter gang!

 



Filmen bruker god tid på å etablere filmens hovedkarakter, Robert (Denzel Washington). Vi merker oss at sengen aldri har vært sovet i, alarmen på soverommet ringer mens Robert allerede er på badet å gjør seg klar. Mest av alt merker vi oss hvordan han er så pertentlig at man ikke kan unngå at han har noe OCD gående, spesielt i forhold til hans fokus på tid og hvor lang tid ting tar. Men Robert virker egentlig veldig balansert, og kanskje for balansert. På jobben hans - på Home Mart - lar han ikke ungguttene forsøk på å bølle gå inn på han, men han smiler og tuller tilbake. Han flørter løst med damene på jobben, og hjelper sin kompis med spising, trening og vekt så han kan ha en sjanse på vekter-jobben på Home Mart.

 

Men Robert får ikke sove, og det er her filmens fortelling starter. På nattestid sitter Robert på en lokal cafe. Han sitter på samme plassen, har med en bok, har med en pose te (ekstremt nøye pakket inn i en serviett av tøy), og flytter på bestikket på samme måte, hver eneste dag. Momentet som varierer er ungjenta Teri (Chloe Grace Moretz). Hun vil bli sanger, og det virker som om Robert er hennes eneste venn som ikke har noe med hennes jobb å gjøre - prostitusjon. En dag kommer ikke Teri inn på kafeen, hun er borte og Robert får vite at hun er på sykehuset. Slik får vi endelig se hvem Robert egentlig er bak den systematiske og rene fasaden.

 



Plutselig er Home Mart sin lagerarbeider ute å banker opp Teri sin sjef og hans lakeier, og ikke på en normal knyttneve til ansikt-måte. En blir brukt som skjold mens sjefen skytes, en får et shotteglass i øyet, en stikkes... ja du forstår hva jeg sier her. Det er voldelig og det er ganske heftig om jeg får si det selv! Men filmen har jo akkurat begynt og det høres ut som om filmens klimaks er over, neppe! Robert har ikke drept noen vanlige halliker, men de har drept en del av det internasjonale kriminelle russiske empiriet innen horer, olje og det meste annet virker det som. Så nå er det Robert som blir jaktet på av ingen andre enn Teddy. En mann vi får vite lite om, utenom at han er hensynsløs og flink til det han er ansatt folk - å ordne opp!

 



 

Filmen er lang, og det skjer mye. Teri er ute av bildet etter at hun fikk noen penger og en billett ut av byen, mens Robert jaktes av noen som hele tiden er ett steg etter han. Vi har sett det før, det er ikke noe nytt, men allikevel er det ganske stilig allikevel. Det er et spennende driv som gjør at filmens lengde aldri føles kjedelig, samtidig som filmen er ufattelig usannsynlig storslått. Sist men ikke minst er vi tilbake på Home Mart. Det er her siste showdown skjer, på hjemmebanen til Robert hvor han vet hva som befinner seg i hvert eneste hjørnet av lageret. Det er kick ass-tid!!

 



Okei så vi har en actionfilm hvor det viser seg en ex-agent ikke klarer å la instinktene ligge begravet etter at ei ung dame får problemer. Men det er noe kult her, i alle fall slik jeg ser det. På sett og vis virker The Equalizer og dens regissør Antoine Fuqua spesielt inspirert av god gammeldags krim noir! Vi har den lovlydige Robert som står som et ikon på hvordan en mann av loven skal være. Vi har en femme fatale i Teri. Kvinnen i nød som ikke kan rive seg vekk fra sin hallik og kvinnen som søker kontakt hos den trygge Robert (til tross for at hun er borte i mye av filmen). Sist men viktigs av alt har vi de korrupte i politiet. Politiet er hele årsaken til at det russiske empiriet har blitt så stort som det har blitt i New York og Robert gjør det til hans sak å rett å slett knuse hele empiriet fra USA til Russland - no joke! Visuelt sett er ikke filmen så mye noir ved første øyekast, selv om det er mye stillhet, mye alenetid for hovedpersonen og strengt talt ikke for mye dialog heller, men det er noen bilder i slutten av filmen som strengt talt skriker noir mot en filmviter som meg selv. Mot slutten av filmens siste kamp, vi er på Home Mart, det er mørkt og sprinkleranlegget er på. I mørket står Robert, regne faller tungt over hans dystre blikk og i hånden er pistolen. Er ikke det noir så vet ikke jeg!!

 

 

Uansett, The Equalizer er relativt sånn man tenker seg, litt mer brutal til tider, men for alle som liker actionfilm så tror jeg filmen vil innfri forventningene.

Se den på kino i disse høstmørke dager :)

Anmeldelse "The Rocket"

The Rocket (Kim Mordaunt, 2013) 


I denne filmen fra Australia får vi et vakkert innblikk i en dyster situasjon i Laos, hvor fattigdom og krigsherjet jord preger innbyggernes livssituasjon. Samtidig er filmen umåtelig vakker i sin fortelling fra en ung gutts syn på håpet og livet generelt.

I en landsby i Laos føder en kvinne tvillinger, men tvillinger er ansett som en forbannelse. Den førstefødte lever, mens den andre er dødfødt og kvinnen trygler desperat om å få beholde sønnen. Tvillingfødselen forblir en hemmelighet mellom moren og bestemoren, og Ahlo vokser opp som en glad gutt, uviten om ulykken han tilsynelatende bringer med seg.

Småbyer i Laos er også preget av industri som tar over landet og hele lokalsamfunnet til unge Ahlo (Shitthiphon Disamoe) må flytte til et nytt sted. De blir lovet gull og grønne skoger, nærmest bokstavelig talt. Ahlo er fast bestemt på å ta med seg sin båt, og hans mor kjenner hans sak. De får et dyr til å hjelpe å dra båten opp vanskelig landskap og plutselig ryker tauet. Båten treffer Ahlos mor og hun dør. Ahlo blir av bestemoren pekt på som den skyldige, ulykkesfuglen og gutten det hviler en forbannelse over.


Siden denne hendelsen er Ahlo forfulgt av ulykke. Til slutt tvinges Ahlos familie ut fra det nye stedet, og de reiser gjennom krigsherjede Laos for å finne et sted de kan bosette seg. Men uten penger er det vanskelig. Til slutt ankommer de en by som er i ferd med å gjøre klar til rakettfestivalen. Premien er en bunke med penger, nok til å kjøpe seg et sted å bo med god jord. Om ulykkesfuglen Ahlo kan klare å bygge raketten som flyr høyest kan han kanskje gjøre godt for alt han har forårsaket den siste tiden.



 The Rocket er en nydelig film. Visuelt er den slående vakker, selv i et landskap fylt med gamle og glemte bomber. En sidestilling som setter ens tanker i perspektiv. Filmen er fra Ahlos perspektiv, en ung gutt som gjør hele filmen til sin egen! Denne filmen er både trist og dramatisk, men først og fremst har den størst vekt på humor, nysgjerrighet, håp og ikke minst viljen til å lykkes!


Filmen vil bli distribuert på norsk kino 07.11.2014 ifølge Arthouse sin siner, så jeg anbefaler deg å holde et øye oppe for denne filmen da den er verdt å få med seg. (Kanskje årets Beasts of the Southern Wild? ? Ikke sett denne heller, se den!!).

The Rocket anbefales på det sterkeste! 




Anmeldelse "The Kings of Summer"

The Kings of Summer (Jordan Vogt-Roberts 2013)

 



Som tenåring er livet aldri lett, spesielt ikke for Joe (Nick Robinson). Han bor alene sammen med sin far, etter at hans mor døde. Søsteren har flyttet ut og bor sammen med en faren ikke er noe glad i. Generelt er det dårlig stemning i familien til Joe. En kveld tvinges han til å spille monopol med familien og farens nye "venninne". Spillkvelden ender i Joe mot sin far, hvor Joe til slutt ringer politiet og anklager sin far for tyveri. Dette er tydeligvis noe Joe gjør ofte og noe politiet begynner å bli lei av å respondere på.

 

Patrick (Gabriel Basso) er bestevennen til Joe. Mens hans hjem virker som en idyll, er det for tenåringen for mye med foreldre som konstant skal passe på alt han gjør. Han har rett og slett fått fysiske reaksjoner på foreldrenes mas, et utslett som bare vokser og vokser.

 

Biaggio (Moises Arias) er en gutt ingen kjenner. Han henger seg på Joe etter en strandfest har blitt avbrytt av en sint nabo med pistol, og Biaggio og Joe ender opp med å gå en lang tur hjemover gjennom skogen. Her oppdager Joe et område vekke fra sivilisasjoner og familiemasets konstante jag.

 

Joe kommer opp med en plan. Dette gjemte stedet er perfekt for å starte sitt eget liv. Et liv i villmarken og det å endelig bli en mann! Joe og Patrick starter planen om å bygge seg et hus, og Biaggio er med... rett og slett fordi han ikke aner hva Biaggo er i stand til om han ikke får være med. Guttene setter sammen en stor hytte, med en dør hentet fra utedo, en sklie ned fra "soverommet" og det meste annet de finner rundt om kring. De lever livet, de er sine egne herrer.

 



Noen konflikter oppstår, blant annet ved anskaffelse av mat er det praktisk at det er en lokal butikk som selger grilla kylling i nærheten. Mest av alt oppstår konflikten når jenta Kelly (Erin Moriarty) får komme på besøk. Jenta Joe er forelsket i, men hun viser mer interesse for Patrick. Dette river guttens idylliske liv fra hverandre.

 

The Kings of Summer er en godt illustrert film om vennskap og det å vokse opp. Det er først og fremst en film hvor humor kommer i første rekke, og hvor noen episoder trekker filmens historie fra start til slutt. Gutten i denne filmen gjør det mange ungdommer ønsker å gjøre, å bare rømme fra maset hjemme, og den viser på godt og vondt hvordan noe slikt kan gå. Guttene spiller også en god rolle her!

 

 

The Kings of Summer er også en svært underholdende feel-good film. Den fremstår ikke som hver eneste film fra Hollywood, men har sitt fine lille preg på en artig verden. En film jeg anbefaler familie og venner som ønsker noe hyggelig å se i sofaen.  

 




Anmeldelse: "Gone Girl"

Når alle andre skriver om Gone Girl, så tar også jeg meg friheten til å anmelde denne filmen. Dette var en av de jeg virkelig ville se på BIFF 2014 (Bergen Intarnasjonal FilmFestival)! Filmen er regissert av David Fincher, og basert på boken av Gillian Flynn.

 



Gone Girl er kort sagt en svært etterlengtet thriller, som viser hvordan en pur thriller-film virkelig skal være. Personlig kan jeg ikke huske å ha sett en så god thriller på veldig lenge, og jeg mener da en solid thriller hvor kun det psykologiske er i fokus og ikke blandes inn med skrekkfilm-elementer som egentlig er det store trekkplasteret (les: Hollywoods enkle salgstriks).


Nick Dunne (Ben Affleck) og kona Amy (Rosamund Pike) har vært gift i fem år. Det hele startet så romantisk som overhode mulig, men etter den økonomiske krisen i USA har de begge mistet jobben. De har også måttet flytte til Missouri da Nick sin mor ble syk og senere døde. Det har med andre ord vært noen "bumps in the road" for paret.

 

Det er tidlig klart at Nick vil ut av dette ekteskapet. Det funker ikke lenger og det viser seg raskt at kona går han på nervene med alt hun gjør, spesielt med hvert års skattejakt etter bryllupsgaven. Skattejakten består av å løse personlige spørsmål og gåter, noe Nick ikke hadde klart i fjor og som også ble en stor sak for paret.


Nick har vært ute av huset denne morgenen for å klarne hodet, men da han kommer tilbake oppdager han at Amy er borte. Et bord er knust, men ellers er det ingen tegn til kona. Han ringer raskt politiet og jakten på å finne ut hva som har skjedd og hvor Amy befinner seg er i gang.

 



Nick Dunne fremstår som filmens protagonist, filmens gode karakter, men som sakte men sikkert blir bryti ned av stadig motstridene beviser, løgner men ikke minst hvordan filmens tilbakeblikk fortelles gjennom Amys dagbok. Det virker som om Nick vet svært lite om hans kone, og med et ekteskap som allerede var på randen ser han mer og mer skyldig ut.


På et finurlig vise flettes nåtidens jakt etter Amy, sammen med tilbakeblikk fra Amys dagbok, et flettverk som er perfekt gjennomført for filmens sjanger og ikke minst fortelling. Rosamund Pike gjør en perfekt fremstilling som ung og forelsket, kone og som offer i denne filmen! Ben Affleck gjør også en solid jobb. Hans Hollywood-look gjør at man som tilskuer tviholder lenge på hans historie som uskyldig, noe man skal, mens bevisene hoper seg opp mot han. Hadde dette vært en mindre kjent «kjekkas» ville nok vi som tilskuer også tvilt på hans hensikter mye tidligere. Poenget her er at Hollywood har mye å si i en casting, og her bruker David Fincher dette til sin fordel og spiller på hva tilskuerne er villige til å kjøpe i forhold til hva som fortelles. Samtidig gjør Affleck en god rolle som Nick, og jeg må si jeg liker å se at det fortsatt er noen i Hollywood som kan spille noe annet enn helteroller eller renspikka kjekkaser.

 



Jeg vil også kaste en liten "funny note" ut til casting av Patrick Fugit, en skuespiller jeg kjente så ufattelig godt igjen, men måtte på IMDB for å husek at han var fra Almost Famous (en fantastisk film om du ikke har sett den). Neil patrick Harris er også en god cast her, og Tyler Perry spiller den perfekte advokat! (Til og med Lee Norris, "Mouth" fra One Tree Hill har fått en rolle i Gone Girl, muligens for å lette litt på stemningen i filmen da han kun er med en kort sekvens, men mulig dette kan får Norris ut fra OTH-stempelet).

 



Alt i alt er Gone Girl en av høstens must-see-movies. Den passer perfekt for mørke kvelder, og i motsetning til så mange andre filmer, aktiverer den hjerneceller og man må som tilskuer virkelig arbeide for å tolk det som blir vist og sagt. Som thriller tvilholder filmen på elementer som suspens og spenning, usikkerhet og overraskelser. Den spiller på det psykologiske aspektet først og fremst, og det er en ren fryd å se hvordan Fincher har fått dette til i filmen. Filmen løser seg også opp på et fantastisk vis og samler opp alle løse tråder ved filmens slutt, noe vi unngår å snakke om her da dette absolutt ville vært en spoiler.


Se filmen!!!! Gone Girl anbefales!!




 

 

"Sin City - A dame to kill for"



Det er nesten 10 år siden den første Sin City-filmen ble vist på det store lerret. Selv så jeg den på Quart-festivalen i et telt med god stemning og øl i hånda. Da var det bare rett og rimelig at oppfølgeren ble sett på Rockefeller, igjen med god stemning og øl i hånda.

 

Sin City er basert på tegneserien med samme navn av Frank Miller. Filmen i seg selv består av flere forskjellige historier hentet ut av den mørke byen Basin City. Noen historier henger delvis sammen, andre står alene. På denne måten blir man må et vis noe forvirret av hvem, hva hvor(?), men samtidig blir man gradvis dratt inn i flere fortellinger og sitter deretter klistret til skjermen. Det er noe med det å føle at en historie er ferdig, for så å komme på at vi tross alt følger flere karakterer her.

 

Sin City, a dame to kill for har hatt en noe lunken mottagelse. Den har ikke solgt til forventede tall og hypen som kunne vært bygget godt oppunder har uteblitt. Allikevel er Rockefeller stappet full da vi ankommer. Jeg takker for at jeg har en stol med navnet mitt på og kjøper en øl. Jeg er klar for film!

 



Det er nesten så man grøsser i det filmen re-introduserer oss for Marv (Mickey Rourke). Karakteren som ser mildt forklart sliten ut, har alkoholproblemer og ikke minst aggresjonsproblemer. Stilistisk er filmen fortsatt fenomenal. Filmen er opplagt tilpasset 3D og det er mulig jeg må teste ut hvordan dette også ser ut, men i 2D, skulle jeg nok ønske at det noir-stilistiske fikk mer fokus enn 3D effekten som er bygget inn. En slik film skal for meg ikke ha 3D, den skal være moderne men hentet ut fra tiden da Noir faktisk var stort.

 

Totalt sett følger vi fire historier. Vi følger Nancy (Jessica Alba) som kun planlegger hennes hevn for Hartigans (Bruce Willis) død. Her får hun støtte fra sin evige fan Marv som kun er ute etter å finne noen han kan slå inn trynet på... rett og slett. Filmen starter også med Marv som våkner opp uten å vite hva han har gjort eller hvordan, samt at vi følger han fint flettet inn i de andre episodene i filmen.

 

Tittelepisoden A dame to kill for tar for seg Ava Lord (Eva Green) som manipulerer menn i beste femme fatale stil. Vi følger hvordan hun først lurer Dwight (Josh Brolin) til å drepe hennes ektemann, før hun begir kaster seg over byens politi for å få Dwight drept. Som femme fatale flest så går ikke planen til Ava knirkefritt mot slutten, men for en jobb hun gjør. Hun er for tiden også å se i Showtime-serien Penny Dreadfull hvor hun også her har en noe karakterunik rolle. Hun kler det litt gale og psykotiske og hun gjør dette fantastisk bra!

 



Min favoritthistorie er allikevel fortellingen om den arrogante gambleren Johnny (Joseph Gordon-Levitt). Johnny reiser inn til byen for å vinne til seg penger fra den største skurken, nemmelig senatoren Roarke (Powers Booth). Johnny taper aldri i gambling, han har en intuisjon ulik noen andre! Men det er ikke alltid en god ide å vinne over hvem som helst og Roarke kommer etter Johnny. Fingre brekkes og pistoler skytes og Johnny blir advart om å holde seg unna. Johnny får allikevel leve og vender tilbake til Roarke for et nytt spill med poker, men dette er ingen god ide.

 

Alt i alt likte jeg Sin City: A Dame To Kill For. Det var ingen «førstefilm», men det var absolutt et spennende gjensyn men den særegne estetiske stilen. Det er absolutt en film er smak og behag, den er ikke noe mainstream, noe kanskje den første ble pga populariteten, men det er en film verdt å få med seg og verdt å se på kino.

 

 

En film- og fjernsynslegende har gått bort, Robin Williams




Det meldes i dag, tirsdag 12. August at skuespiller Robin Williams har gått bort.

Robin var en skuespiller av rang som gjennom sin lange karriere har gjort seg bemerket i en rekke forskjellige roller.

 

De fleste nyheteskanaler vil i dag dekke denne saken fra annen til ende, så i film- og tv-preik skal Williams minne bli hedret med noen av filmene hans som har gjort seg bemerket hos meg mens jeg vokste opp.

 

Good Morning, Vietnam er en krigs-komedie som kom ut i 1987. Jeg var på denne tiden kun 3år, men videomarkedet var ikke som det er i dag og det tok noen år før jeg så denne filmen. Min far likte denne, og en krigsfilm - komedie til tross - var kanskje ikke noe en liten jente skulle se på. Allikevel var jeg svært så facinert av karakteren til Williams. Jeg husker lite av selve filmen, men jeg husker Williams godt her og tror det er på tide å se denne igjen snart.

 



En annen film jeg nå innser at jeg burde se igjen er Bicentennial Man. Denne kom i 1999 og er produsert av Chris Columbus. Det er nok ikke mange som husker denne filmen lenger (og den yngre garde kjenner vel ikke til denne filmen i det hele tatt), men det er en god film som belyser viktige eksistensielle spørsmål. Andrew er en androide eller en robot om du vil. Hans rolle er å være hushjelp, men han har en kreativ side svært ulikt andre roboter. Dette er starten på en reise som peker på de små men viktige tingene i livet, friheten til å leve og friheten til å dø. Filmens slutt lar Andrew og hans kjærlighet Portia (oldebarnet til hans første eier) dø hånd i hånd på et pleiehjem.




Hook var Stephen Spielbergs versjon av fortellingene om Peter Pan. Denne filmen har sjeldent blitt løftet opp som en storfilm, til tross for at den ble den mest innbringende filmen i 1991. Personlig har jeg alltid elsket denne filmen. Historien om Peter Pan har alltid vært en god historie, men en film som bringer en voksen tilbake til barndommen har sjeldent (aldri) blitt gjort bedre. Denne filmen fokuserte på det at det er lov for voksne å være litt barnslige innimellom og at de ikke må glemme hvor de kommer fra - barndommen. Jeg tror denne filmen har påvirket meg mer enn hva jeg selv er klar over. Å være "barn" til sinns er viktig for meg, og det å kunne leke, herje, eller bare være litt barnslig til tider er en viktig del av min hverdag som 30-åring. 




Williams har som sagt hatt mange eksepsjonelt gode roller gjennom sin lange karriere, fra Mork & Mindy til nye filmer som kommer ut selv etter hans død. Hans roller og hans personlighet vil fortsette å være en inspirasjon for mange i lang tid fremover og hans minne vil leve videre i oss. 

Dallas Buyers Club (Vallee 2013)

Noen ganger er det så å si umulig å skrive en anmeldelse rett etter at man har sett en film. Selv om det ofte er lurt å få notert de ferskeste minnene, så er det noen ganger en film som man bare ønsker å bevare den filmatiske opplevelsen i tankene og prosessere opplevelsen om og om igjen. Dallas Buyers Club var en slik film for meg.

Som fan av Jared Leto hadde jeg allerede fulgt denne filmen en god stund før den var ferdig produsert og begynte å sanke inn priser. For denne filmen har virkelig gjort seg kjent med dens sterke historie og de mange prisene og ikke minst Oscarpriser for beste mannlige hovedrolle (Matthew McConaughey) og beste mannlige birolle (Jared Leto).

 



Det er i midten av 1980-tallet. Frykten for HIV og Aids er enorm, samtidig som folk flest tror at dette er sykdom som kun hører det homofile miljøet til. Ron har derfor vanskeligheter for å takle beskjed om at han har aids og at han antagelig bare har 30 dager igjen å leve. Dødsdommen er ikke det verste, men det at folk ser på han som homofil som et resultat av sykdommen og at folk er uvitende og trekker seg unna, gjør at hans patetiske liv fylt med gambling, horer og dop ikke lenger betyr noe. Ron er på bunn av bunnen.

 

Istedenfor å legge seg ned å dø bestemmer Ron seg for å ta tak i sykdommen selv. Han får tak i test-medesiner på et lokalt sykehus ved å betale vaskehjelpen, men disse gjør han kun være og er i bunn å grunn kun et kapitalistisk knep fra legemiddelindustrien som skader mer enn det helbreder. Å kjøre over grensen blir dermed løsningen og bare han kommer ut av USA oppdager han at det er mange andre preparater som kan hjelpe mer enn AZT som deles ut i USA. 30 dager har gått og Ron lever enda, han starter opp Dallas Buyers Club som blir en front hvor alle kan bli medlem, men alle kan også få nødvendige medisiner for deres HIV/Aids uten at de kjøper medisinene.

 



Til tross for Rons ekstreme homofobi så slår han seg sammen med Rayon. En transseksuell mann han møter på sykehuset, som alt i alt er en meget vakker kvinne både på utsiden og innsiden. Mens Ron er forretningsmannen som har giv, initiativ, mål, hensikt og nekter å gi opp så gir Rayon filmen et enda dypere perspektiv. Rayon er en person som flyter med mer enn å ta tak i situasjonen selv. Hun klarer ikke slutte med sine destruktive vaner, samtidig som hun er et sårt ansikt på den isolerende holdningen på 1980-tallet i forhold til homofili og transseksualitet i en kultur som mangler kunnskap og forståelse.

 

Både Ron og Rayon er så virkelige karakterer som man kan få de. Som tilskuer glemmer man helt at det er kjente skuespillere som poserer bak ansiktene og vi blir trukket inn i virkelige menneskers liv. Enda mer virkelig er det da man vet at dette er en film hentet fra virkeligheten. Dette er ikke bare en god historie, dette en en historie levd av ekte mennesker.

 



Matthew gjør en enormt god jobb i å presentere Ron på en varierende måte gjennom filmens løp, men for meg er det Rayon som har den sterkeste scenen i filmen. Rayon har blitt sykere og sykere. Hun merker det selv og vet at døden er nær. Vi ser henne så sitte på sitt slitte rom. Hun er blek og ser sliten ut der hun putter på sminke og har kun ett ønske, å være vakker i det hun dør. På dette tidspunktet i filmen er vi så inn i filmens karakterer at vi skulle ønske vi kunne strekke ut armene å gi de en trøstende klem.

 

Alt i alt er dette en av de sterkeste filmene jeg har sett på lenge. Den er sterk og den er sår, den er liten i sin independent produksjon og den er stor i sin påvirkningskraft. Den setter historien foran filmatiske effekter og den stoler på at filmen i seg selv er god nok til å vekke interesse - noe den gjør helt rett i. Det er sjeldent jeg sier jeg ønsker å se dramafilmer om igjen, men denne filmen må nok sees noen ganger til og også kjøpes inn til DVD/BR-hylla.

 

Har du ikke sett den enda så noter deg navnet Dallas Buyers Club og se den så fort du har mulighet!

 

 




"The Monuments Men" (Clooney 2014)

Noen ganger er det ikke et behov å se en film som sanker inn priser på utallige festivaler, for noen ganger holder det bare at filmen virker jovial og ålreit. The Monuments Men er ingen høydare om man er ute etter den filmen som skal legge seg på minnet resten av året, men det er absolutt en hyggelig film å se i godt lag. 

 



The Monuments Men er en film basert på boken The Monuments Men: Allied Heroes, Nazi Thieves and the Greatest Treasure Hunt in History (Robert M. Edsel). Handlingen foregår mot slutten av andre verdenskrig og et team kunst-akademikere blir satt på jobben ingen vil ha - å redde kunsten tyskerne har stjålet for å plassere i eget musem. Filmens plot er ganske rett frem, det gjelder å finne ut hvor kunsten har blitt gjemt før Tyskerne ødelegger det som er. Mens det ikke nødvendigvis er spennende å følge jakten etter de mange gjemmestedene så er det et element som jeg følte gav ekstra liv til filmen. En statue blir stjålet fra en kirke og The Monuments Menn blir desverre en mindre i sitt forsøk på å forsvare denne. Det handler derimot ikke lenger om å finne kunst, men det handler om at en persons liv ikke gikk tapt for «ingenting» og å gjenfinne akkurat denne statuen.

Utenom jakten på kunst så består denne filmen også av et lass med kjente fjes som det er en glede å se på det store lerret. Filmens regissør og hovedperson er George Clooney, en man som selv når han ikke er på topp er absolutt god nok. Ellers er stjernegalleriet Matt Damon, Bill Murray, John Goodman, Jean Dujardin, Bob Balban, Hugh Bonneville og Cate Blanchett. Disse karakterene har ikke i filmen en enorm dybde, men på sett å vis så holder det at vi alle kjenner de fra før av. Vi vet hvem de er og hvordan de er og i akkurat denne filmen følte jeg at det var nok.

 

 

Alt i alt syns jeg dette var en feelgood film som fikk meg til å trekke på smilebåndet til tider og med en avslutning som gjorde at jeg kunne gå fra kinosalen tilfreds. Jeg anbefaler denne filmen for de som ønsker lett underholdning og et gjensyn med mange «godt voksne» fjes fra Hollywood.  

Ny film: "Jakten på Berlusconi" (Endresen 2014)




Vi lever i en tid hvor Norges filmindustri hele tiden er ute etter å produsere filmer som kan slå ann internasjonalt. Allikevel virker det som om den norske filmidentiteten ikke helt klarer å konkurrere på verdensmarkedet, uten at noen kan sette fingeren på hva det er vi gjør «feil». Dette gjelder også ofte når det kommer til humor, og mens vi alltid har pekt på britene og sagt at de har en sær form for humor, så er det ikke til å legge under en stol at den norske humoren er i en egen klasse. For oss er dette bare positivt fordi det norske folket er glad i norsk humor! Vi er et rart folk og når vi virkelig klarer å spille på våre egne særheter så blir resultatet ofte bra. 


En film jeg tror vil bli den store norske filmen i 2014 er Jakten på Berlusconi. Selv om man foreløbig bare kan finne noen korte artikler og se noen bilder fra filmproduksjonen så nevner jeg navnet igjen, Jakten på Berlusconi, slik at du som leser dette nå vil huske det når du ser traileren. Filmen samler det morsomste som er i Norge i dag, den spiller både på vår egen naivitet og vår kanskje noe Hollywoodbaserte inntrykk av hva det vil si å være kriminell. Hvordan kan dette premisset bli noe annet en bra?

 

Eurforia Film

I et arrangement i regi av Høgskolen i Lillehammer var distribusjonsselskapet Eurforia film på plass for å snakke om sin bedrift. [http://www.euforia.no/] Eurforia Film er et uavhengig selskap som ble startet i 2007 og har to ansatte (Geir Lian & Vibeke Skistad). Firmaet distribuerer film på kino, dvd, s-vod og t-vod. De har en bred profil som betyr at ingen film er for stor og ingen film er for liten. Eurforia satser hovedsaklig på norske filmer, men dette utelukker ikke at de ser utover den norske landegrensen.

 




Jakten på Berlusconi

Et av prosjektene som Eurforia Film arbeider med per dags dato er den norske komedien Jakten på Berlusconi, og traileren til denne filmen fikk vi som var til stede ved HiL en liten førpremiere på. Humoren formidlet i denne traileren var nok til at jeg ønsket å skrive et innlegg om en kommende film, i håp om at det norske folk ikke lar denne komedien gå hus forbi.

 

Filmen handler om en travkusk som sliter med gjeld og konas pengeforbruk. Han er derfor ute etter å tjene noen raske penger. Planen blir derfor å dope ned en trav-favoritthest med navnet "Berlusconi", for så å vedde alle pengene på hesten som regnes som nest best. Slik kan man tjene store penger, men for all del... gjør ikke dette hjemme. Som komedier flest med et plot av galskap må det jo gå galt. De ender med å stjele hesten og økokrim - med antagelig ikke fullt ut kompetente etterforskere - blir satt på saken. Hvor er Berlusconi og hvem stjal denne hesten?

Alt i alt virker filmens plot som den perfekte komedien hvor det hovedsaklig ikke er en eneste begrensning på hva som faktisk kan gå galt. Traileren røper en del av disse situasjonene, men det er samtidig situasjoner man gjerne ser igjen og igjen og igjen, og jeg kunne ikke gledet meg mere til at flere jeg kjenner får se traileren slik at jeg kan snakke om denne filmen med noen.

Filmen er regissørt av Ole Endresen, mannen som har stått bak filmer og serier som; Lillyhammer (2013), NAV (2012) og Kong Curling (2011) og det er heller ikke til å legge skjul på at denne filmen har hentet inn det som er av norske komikere og i rollene har vi; Atle Antonsen, Henriette Steenstrup, Bjørn Floberg, Jon Øigarden, Edward Shultheiss, Morten Ramm, Odd Magnus Williamson, Veslemøy Mørkrid og Jan Sælid. Dette er en film som jeg tror kan trekke det store oppmøte på norske kinoer bare basert på filmens rolleinnehavere, men ingen kommer til å bli skuffet. Etter hva traileren klarer å formidle så tar denne i filmen også bruk for de fleste former for komedie. Vi kommer til å le når noen slår seg, vi kommer til å le av dialogen og vi kommer til å le der det absolutt ikke passer seg å le. Jeg er faktisk villig til å gi en latter-garanti bare basert på filmens trailer. 

 




Så jeg sier det igjen, husk denne filmtittelen.

Jakten på Berlusconi

Jakten på Berlusconi

Jakten på Berlusconi

 

Gå ikke glipp av den når den kommer på kino: 05.09.2014


Takk til Eurforia Film som lot meg anmelde deres filmtrailer.

http://www.euforia.no/

"Wolf of Wall Street" (Scorsese 2013)

På kino i disse dager vises den tre timer lange filmen The Wold of Wall Street. Dette er en filmatisering av Jordan Belfords memoarer, regissert av Martin Scorsese. Filmkritikere har roset filmen høyt og den er blant annet nominert til Oscar for Beste Film 2013.

 



For meg var dette en vanskelig film å plassere i en genre. Noen steder står det drama og krim, mens andre steder står det svart komedie. Alt i alt endte jeg med å ta avstand fra genreaspektet og kun konkludere med at dette er en fantastisk film. Rett og slett!

 

Vi følger Belfort (Leonardo DiCaprio) fra han blir en aksjemegler i et firma som slåes konkurs, til han bygger sitt eget imperium ved å ikke følge loven til punkt og prikke. Et liv som lovlydig og som en god forlovede blir visket bort av utroskap og massiv dopbruk. Han gifter seg med en modell som han mener "virkelig forstår han", og med dette mener han hans ekstravagante stil og behovet for en dop-coctail til alle døgnets tider, samtidig som utroskapen fortsetter.

 

Det sier seg selv dette ikke kan gå bra. Belford surfer lenge på bølgen av suksess, men brått skjer det en helomvending i suksessen. Alle de lurifixe måtene å håndtere penger på i utenlandske bankkontoer har noen brister og selve naturen jobber på et tidspunkt mot Belford. Men det er vel sant som man sier, jo høyere du er, jo hardere faller du. Det er i alle fall ingen tvil om at Belford er så høy som kan bli, og da er naturlig nok fallet ganske smertefullt.

 



Filmens plot er absolutt et drama. Vi som tilskuer får bli med på en enorm opptur, men også en brutal nedtur. Allikevel er ikke dette en film som berører oss, men mer en film som poengterer det humoristiske i en slik situasjon. På denne måten blir vi presentert en ironisk måte å observere handlingene som Belford gjør, uansett hvor forkastelige de er.

 

Med humor som et stort element i The Wolf of Wall Street er det også viktig å nevne at denne filmen inneholder mye annet også. I løpet av filmens første fem minutter sitter nok de fleste å lurer på hva det er de har begitt seg ut på. Men bare tro på det jeg sier. Filmen er absolutt verdt det, om så bare for det øyeblikket hvor du blir overbevist over hvor utrolig lite appellerende dop er - du forstår hva jeg mener når du har sett filmen. Det er gøy, men det er absolutt ikke noe å trakte etter.

 


The Wolf of Wall Street er i bunn og grunn en utrolig god film! Den underholder til det maximale, og den fremstår ikke som en samlebåndsfilm fra Hollywood av noe vi har sett så mange ganger tidligere. Den er spesiell på sin egen måte og den er unik på sin egen måte. Velger du å ikke se denne filmen går du virkelig glipp av et godt stykke god film!  

"Frost" (Buck & Lee 2013)



Film- og TV-preik har tatt en titt på filmen Frost, vel og merke på engelsk, altså Frozen, med originale stemmer. Frost er en produksjon av Walt Disney produksjon som nok en gang presenterer en musikal med en spennende historie, komiske innspill og ikke minst en film som kan samle hele familien foran storskjermen. Flimen er basert på H.C Andersens eventyr Snødronningen, en historie som flere ganger har blitt brakt til barn via tegnefilm. Frost er nok en løsere og mer basert-på versjon av denne versjonen, men filmen virker å på mange måter være tro mot fortellingens skandinaviske opphav.

 

Om filmen

Den lille jenta Elsa har magiske evner, hun kan nemlig skape snø og is. En dag da hun og søsteren Anna leker med vinter innendørs så skjer det en ulykke og Anna blir skadet. Med hjelp fra troll i skogen blir Anna reddet men alle minnene fra vinterlek blir visket bort. I frykt for at Elsa skal kunne skade andre må hun gå med spesielle hansker, og holde seg unna sin søster.

 

Etter mange år skal Elsa krones til dronning over riket, men dagen går alt annet enn etter planen. En krangel oppstår mellom søstrene og Anna drar av den ene hansken til Elsa. I et kaos av emosjoner eksploderer kreftene til Elsa og byens folk stoler ikke lenger på henne. Hun forsøker å rømme til fjells, men samtidig legges byen i en evig frost som bare Elsa kan tine.

 

For å redde byen og søsteren setter Anna i gang en lite gjennomtenkt redningsaksjon, og sammen med Kristoff og hans reinsdyr beveger de seg opp fjellet. Reisen byr på utfordringer som ulver og iskjemper, men også på møtet med filmens store komiske stjerne, Olaf.

 



Selve filmens narrativ kan muligens kalles en Disney-klisje. vi har prinsesser, utstøtelse, kjærlighet, sanger og en lykkelig slutt. Men denne filmen har Olaf, og han er absolutt en av filmens store høydepunkter utover det vi ellers liker med en Disney-film.

 

Som små pleide søstrene å bygge snømann og denne snømannen het Olaf. Når Elsa skaper sin vinterverden skaper hun også snømannen Olaf, full av liv og med ekte livsgnist. Olaf er en livsnyter, alt er fantastisk og en av hans største drømmer er å få oppleve varme - uten å noen gang vite hva varme vil gjøre med han. Humoren hans er og forblir på det mest uskyldige nivået, det er en god type humor som man kan smile å le av. Samtidig får man også en kjærlighet for Olaf fordi han er tvers igjennom god. Frost ville aldri vært den filmen den er uten Olaf, og Olaf er grunnen til at jeg nok kommer til å se denne filmen om og om igjen.

 



Alt i alt er Frost en god film for hele familien. Barn kan drømme seg bort i den magiske verden og de voksne kan i tillegg le ekstra godt av Olaf som kanskje har flere humorpoenger rettet mot oss voksne enn barna. Men han står også for mye fysisk humor, så barna kommer til å le godt de også. Fikk du ikke sett denne filmen i romjulen så oppfordrer jeg deg til å se den. Du kommer ikke til å angre.


 




"Orange Is the New Black" (2013 - , Jenji Kohan/Netflix)

 

Når man skal skrive en anmeldelse er det alltid greit å lese hva andre har å si om samme film eller samme serie. Noen ganger er man enig, og noen ganger er man uenig. Da er det jo greit å kunne dekke noen uavklarte punkter i sin egen anmeldelse. 


Men noen ganger, og dette er sjeldent, kommer man over en anmeldelse som egentlig sier alt det man selv ønsker å si. Jeg vil derfor gjøre dette innlegge svært kort og referere til Filmpolities Andreas Hadsel Opsvik sin anmeldselse av Orange Is the New Black. 




Om du ikke ønsker å lese så mye skal jeg komme med en kort mening om serien. Orange Is The new Black er en gjennomtenkt og smart fjernsynsserier som treffer nerven slik som The Wire i sin tid gjorde. Antagelig fordi det ikke er en serie som «alle andre serier», men en serie som beveger seg inn i et spillerom lite utforsket med en setting som er lagt opp til å bryte med forventninger. Samtidig er det det store persongalleriet som trekker. Vi følger ikke bare en hovedperson men vil følger utrolig mange karakterer og deres historier også. 

Chapman skal sone ett år i kvinnefengsel, hun har studert det hun kan før dagen hun skal låses inne og føler seg så forberedt som man kan bli. Ulempen er at man vil aldri kunne forbedre seg på det som skjer innenfor fengslets vegger. Som snill hvit pike er Champan vant til å kunne slippe unna med god oppførsel, men i fengselet er det ingen nåde, fra noen. Stedet drives av koder, ledere, respekt og avtaler som rett og slett bare må læres ved erfaring. Dette gjelder like mye i forhold til de andre innsatte som det gjelder vaktene.

 



Selv hadde jeg mine tvil om denne serier. Snakken rundt programmet virket som om kritikerne likte den og folk flest syns den var for mye. Personlig syns jeg den er fantastisk på enormt mange måter, men mest av alt gjennom persongalleriet. Selv om Chapman er hovedperson så blir man nesten like engasjert i de andre innsattes historie. For fanger er ikke bare fanger, de var mennesker en gang, de hadde en historie, og de har hatt opplevelser som har gjort at de er der de er. Man får sympati med disse skurkene og man blir lei seg når noe skjærer seg. 


Kort sagt så kan utseende bedra, stereotyper er noe man revurderer etter å ha sett denne serien, og alle er i bunn og grunn bare mennesker... på godt og vondt. 

 

 

Om du vil se serien finner du den på Netflix da dette er en Netflix produksjon. 

"The Heat" (Paul Feig, 2013)

 

Om det er en tanke jeg sitter igjen med etter å ha sett The Heat, så er det at dette er den beste buddy-cop filmen jeg har sett siden Leathal Weapon (Richard Donner, 1987). Jeg blir da meget forbauset da jeg ser Birger Vestmo nevne samme filmen i sin anmeldelse bare at han ikke syns at The Heat holder mål... i det hele tatt. Jeg tar meg friheten til å være svært uenig med Vestmo (og et lass andre anmeldere), og her er grunnen. 

 

Kort fortalt så er dette en film hvor vi følger den bedrevitende FBI agenten Sarah Ashburn (Sandra Bullock) som jakter en forfremmelse innad i byrået. Ulempen er at hun evner ikke å samarbeide med noen. Når hun da utfordres til å samarbeide med en av Bostons mest originale politikvinner Shannon Mullis (Melissa McCarthy) sier det seg selv at dette ikke kommer til å gå bra... eller... la meg omformulere, for vi har jo sett dette i mange filmer tidligere. Egentlig vet vi at dette kommer til å gå så utrolig bra, på så mange dimensjoner at vi bare gleder oss til samspillet og konfliktene vi har i vente.

 



Personlig må jeg påpeke at jeg har til gode å se en film med Melissa McCarthy som ikke er morsom. Hun er en komiker av dimensjoner som elsker å spille alt annet en ei søt lita jente. I The Heat banner hun som ei trailersjåfør, og sloss som om hun vokste opp på en bar. Hun bor også i det vi kan kalle Boston-ghetto, noe som gjør at hun også skjenner miljøet og gjør alt hun kan for å ta vare på sin by. Filmen lener seg nok mye på McCarthy for å heve de komiske øyeblikkene, men hva så, hun er jo så absolutt denne filmens Martin Riggs.

 

Samtidig er Bullock morsom i sin utrolig dårlige forståelse av det som foregår utenfor den teoretiske opplæringen av en god FBI-agent. Hun blir dermed filmens Roger Murthaugh, som kun vil opprettholde loven og gjøre det på den riktige måten. Allikevel blir hun dratt inn i et kaos av det som kan kalles en politietterforskning.

 

Best blir det når Ashburn innser at det er den byoriginale Mullins som virkelig vet hva det vil si å være en som arbeider for å opprettholde loven, og samtidig sier "fuck it", før hun gjør seg klart til å bli med på et oppdrag i sann Rambo-stil. Men det er sjeldent buddy-cops, og også gutta i Leathal Weapon, noen gang fikk noe ut av sin taktikk. De ble busta tidlig og måtte krabbe ut av den ene situasjonen etter den andre. Kanskje er det ikke så mye action i denne filmen, men kom igjen, det skal ikke være den samme filmen!! Den MÅ være anderledes selv om referansene er der.

 

 

Jeg må for filmens del avslutte med en spoiler så se vekk dersom du du ikke vil få dette avslørt. I sann stil så slutter filmen i et siste oppgjør. Mullins har blitt slått ned og ser at den korrupte agenten forsøker å ta livet av hennes bror. Samtidig kravler Ashburn langs sykehusgulvet (fordi hun tidligere har fått en østerskniv i låret) for å komme til unnsetning. Hun kaster seg inn i rommet og skyter agenten et sted det ikke er ønskelig å bli skutt... stol på meg.

 

For min del er dette absolutt årets morsomste film. Jeg kan være enig med Birger Vestmo om at den nok mangler en del av actionsekvensene fra den gode gamle 1990-talls filmserien, men det hadde ikke passet inn i en film som dette. Isteden får vi se vittige kvinner, i maskuline jobber som både får poengtert at de kan klare en manns jobb... lett... samtidig som at de ikke helt har suksess ved å henge en doplanger over et rekkverk fordi de er for svake til å trekke han opp igjen. Det er episk morsomt! Det er viktig med et solid skille på sjangerne mellom The Heat og Leathal Weapon her, og dette skille mener jeg kan rydde litt opp i missforståelsen som mange anmeldere ser ut til å ha med denne filmen. Leathal Weapon var en actionfilm med humorelementer. Det var derfor mye action, en del humor men stort sett pang pang og blodige shorter. The Heat er en komedie, med actionelementer. Det er derfor primert en film som skal være morsom som foregår i settingen politi vs kriminell. Tittelen i seg selv spiller på et kjent uttrykk som også brukes for å overdrive effekten jentenes press på de krimielle har. "Lets bring the heat" betyr ikke at de skal skyte alt som kan skytes, men at de skal se slik ut for så å misslykkes stort, men morsomt. 

 

 

Jeg ruller ikke terninger av prinsipp... men jeg kan jo nevne at blant annet så fikk denne filmen av Natt & Dag terningkast 1 og en av de kjipeste og bitterste anmeldelsene jeg har lest. Vestmo og Filmpolitiet kastet ut en standard treer, og det gjør også Aftenposten, VG, P3 og CINE. Dagbladet legger seg på sin side på en fattig toer på bakgrunn av at manuset ikke er smart nok.

 

Min mening er at smart er et relativt begrep, og filmen spiller på kjente konvensjoner. The Heat holder tilbake på noen ting som overdrevent action sett i Leathal Weapon, og lasser på med kanskje litt mer brautende kvinner som redder dagen på ukonvensjonelle men filmtradisjonelle vis. Uten å rulle terning så ville jeg i alle fall lagt meg over alle disse andre anmelderne og samtidig be verden la oss kvinner få droppe sminken, droppe de pene klærne og høye skoene, droppe å måtte se bra ut for å gjøre det bra i jobben, og la oss være så brautende og forkastelige som mulig så lenge jobben blir gjort, og blir gjort morsomt... og så lenge vi kan fylle opp kjøleskapet med våpen og en granat som tikker... av og til.

 

Se filmen - ingen diskusjon!

 

 

Den beste buddy-cop filmen anno 2013!

 

Sitat: Film- og TV-preik  

Les mer i arkivet » April 2015 » Mars 2015 » Februar 2015
Film- og TV-preik

Film- og TV-preik

31, Horten

Mitt navn er Katrine, jeg er utdannet med mastergrad innen film- og fjernsynsvitenskap. Kort og godt er film og tv-serier min lidenskap, en lidenskap jeg ønsker å dele med andre gjennom anmeldelser. Mine anmeldeser vil være om nytt og gammelt, men terningen vil du ikke se på min side. Det er din jobb å bestemme om dette er noe du ønsker å se eller ikke. For tiden skriver jeg også for Kinomagasinet og vil derfor linke til mine anmeldelser der ettersom de dukker opp.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits